En tegna svamp er i beste fall et ironisk ikon; et dramatisk understatement og overdreven trang til å parodiere den antropomorfe genren med en skapning som folk bare forbinder med rosa baderomssopp. At den jobber i ei undersjøisk burgersjappe, utdyper det umiddelbart motbydelige ved gjenbruk av rengjøringsverktøy i matlaging. Med andre ord: Ironi. Enda en gang. Ironi.
Det er mulig at tegnefilmserien funker bra for hypnotiserte morgenbarn, men filmen må være laga for en aldersgruppe som ikke eksisterer. Det betyr nok en gang at dette er vorspiel-moro for tenåringer som drikker storebrors rusbrus og fremdeles spiller «Dans oppå bordet». Humoren er røff og referantisk, men den henvender seg liksom ikke til barn, men til kamerater. Dette er sånt man gjør for at de kule vennene skal ringe.
Den visuelt uvesentlige svampen drømmer om å bli krabbeburgersjef, men oppskriftsmessig skuffelse inntrer og Bob må i stedet redde Kong Neptuns krone fra Skjellverdenen. Det gjør han sammen med sidekicken og chøsjerna Patrick, som i likhet med mange andre sjødyr lider av ekspressiv naivitet. På det viset redder de også havbunnen Bikini Underdel fra et fascistisk plankton, blant annet hjulpet av David Hasselhoff, som i likhet med mange andre sjødyr lider av ekspressiv naivitet.
Ta med morfar hvis han seilte til sjøs.