Christopher Nolan var så seint som i 2000 en snedig regissør som lekte uvørent med logikkene i «Memento». Så ble briten hyret til en kapitalhard megafilm i Hollywood. Det ga liv til det latente innedyret i ham. En lojal peiskatt oppsto. Før i tida hadde filmfabrikken galninger som John Milius, James Cameron, Walter Hill, John McTiernan, John Badham, Oliver Stone — menn med hår på brystet, som ikke hadde tilbrakt mange timer på cinemateket. De laget filmer med lidenskap som råstoff, ikke kunst- historiske interesser. Mange av de nye Hollywood-regissørene er filmfrikete nerder. Christopher Nolan studerte litteratur og laget surrealistiske kortfilmer. Han er ikke akkurat en action-råne, og det syns.
Starten på «Batman begins» burde det være piskestraff for. Bruce Wayne er et sårbart rikmannsbarn som må lære ordet karantene i koleraens tid. Psykologivarsel. Ta tilflukt. Slik er årsaken til hans sære eremitt-tilbøyeligheter: Når tingene blir tøffe, går han i karantene. Forhåndslagringen av psykologi blir enda verre. Gutten detter i brønnen og blir redd for flaggermusene. Pappa Wayne kommer og sier at grunnen til at vi detter, er at vi skal reise oss igjen. Men det finnes ingen grunner til at vi detter. Det heter uhell. I løpet av den første delen har manusforfatteren lirt av seg så mye lunkent ukebladpiss at filmen kunne vært forkorta med en halvtime.
Den foreldreløse rikmannsgutten blir kyndig kung fu-elev i et vandammesk Mongolia eller noe. Der treffer han den stillferdige briten Liam Neeson, som forsøker å hyre sin sinte lærling til verdensvigilantenes broderskap. Det vil han ikke. Men da Wayne kommer tilbake til Gotham, finner det nevrotiske enebarnet ut at rettsstaten ikke virker, så han må rydde opp sjøl.
Introduksjonen av Batman-figuren er omstendelig og sivilisert. Hvis du ser på en gammeldags tegneserie, består actionsekvensene av dynamisk plastikk. Figurene er frosset i voldsomme energiutfoldelser som gir rutene en bevegelig fasthet. «Batman begins» glir elegant og vellaget av gårde som graut i åpent spiserør, og slåsskampene er ikke dramatiske, men uoversiktlige. Det blir som å se ishockey på 14 tommer svart hvitt-tv.
«Batman begins» er ikke laget som tegneserie-estetisme, men som et halvrealistisk drama der alle flaggermusmannens bevegelser og evner er forklart sånn at Newton ville ha godkjent dem. Dermed er den barnlige galskapen og den voksne bildesurrealismen tatt ut av filmen, og den bør funke som normal dramathriller. Dramathrillere skal være spennende.
Det er ikke Nolans film. Uvennskapet med en perverst barnlig psyko-lege er ufriskt og uønska og tåpelig. Narko-baroner tilhører Egon-segmentet og engasjerer bare de som ikke så film de siste tjue åra. Oppgjøret med vigilantene har en slags sløv, akademisk interesse, men flaggermusmannen kunne like gjerne ha lagt seg ut med en fakultetsstyrer ved UiS.
Spenningen ville ikke ha drevet en Ipod. Nå skal jeg fortelle hva som er spennende. En lam gutt forsøker å redde en mishandla kattunge fra fossen. Bilde av farlig foss. Bilde av sliten, fortvilet gutt. Bilde av våt, redd katt. Da lider vi frydefullt hver gang. «Batman begins» består av anti-spenning, for det er ikke med en lam gutt, men en litterært vellykka overklasse-doddis. Det er ikke med en mishandla katt å redde, bare den fullstendig overflødige konfeksjonsdama Katie Holmes. Her finnes ingen foss. Det må være med et stup eller en foss, og det må nesten skje noe som ville knuse hjertet ditt om ikke redningen kom.
Et hjerte av sukkerspinn vil komme uskadd igjennom denne filmen.
Skuespillerne er perfekte som i en Jane Austen-film av James Ivory. Siviliserte som erkebiskoper, og nokså nøyaktig like usexy og forutsigbare. Michael Caine er blitt nesten guddommelig bra i småroller. Å se igjen Gary Oldman blir en gave. Rutger Hauer burde også komme i cellofanpakke. Christian Bale gjør det han skal: Utilnærmelig som en American psycho, men også utilgjengelig for normalt publikumsengasjement. Bale spiller aldri dårlig. Men han er ikke akkurat folkelig heller.