Den dvelende, tårefylte operaslutten er som medisin mot netthinne-tørrhet. Den dødelig såra dama bæres i en livmortrygg kapsel mot sikkerheten sammen med sin dødelig såra opprørshelt, mens den sørgmodige fienden lar dem unnslippe og oppløser seg sjøl i intetheten. Bleike tegnefilmtryner lider, hendene strekker seg mot hverandre, bloddråpene henger i lufta som markensballonger og musikken er i ferd med å fylle kraniet med blomster og glasskunst.
«Wonderful days» er så forbaska vakker at det nesten ikke er til å beskrive. I et framtidig flyktningesamfunn hersker fascister som undertrykker sine tidligere venner og bor i en dynamisk eksilby som lever av forurensning. Utenfor dem er de rare opprørerne. Den vakre unge mannen. Barnet Woody. Dvergen og kjempen. Mellom dem står Jay, den rødhåra Lola-jenta som kjører rakettmoped og blir elska av to.
Filmen tar oss med i artkitekturer som burde vært tegninger til et framtidig samfunn der den uttørka gubbe-modernismen var glemt. Buer. Søyler. Her dveler ingen kubiske konserthus. Storslagne, erotiske, organiske former og sleipe, skjønne lysvirkninger. Vide tekstilgrå vidder med overflater så melankolske at du ville kunne bygge et livssyn på dem. Musikalske utskeielser av reindyrka, vakker og uimotståelig føleri. Sanger av Ju Lin, i filmen spilt på vinyl. «Wonderful days» er på alle måter overraskende og gjenkjennelig, og den er laga med åpne hjerter og lette hjerner.