Filmen har ingen av delene. Hvert tredje sekund oppstår det et eller annet sted i verden en barnefilm-idé om at det er kult å være annerledes, og dermed blir filmer som denne en slags enstemmig korsang fra kultur-nonnenes verdensforbund.
Historien starter med at et sirkus mister en sebra-hvalp i et normalt juniregnvær som er filma som om det skulle være Noas generalprøve. Den afrikanske skyggehesten blir funnet av bonden og eks-hestisen Bruce Greenwood, som spiller hele «Racing stripes» som om han skulle være den feilaktig mistenkte i en seriemorder-film. Til gjengjeld smiles dattera av Hayden Panettiere, som har et slags perfekt 1948-fjes og følgelig blir seende ut som en kontinuerlig Silkesvarten-klisjé. Siden dette er en barnefilm fra Pludringens Århundre, fylles rollelista opp med plaprende funny farm-figurer av den typen som bare skal finnes i tegnefilmer: Den vasete hanen, den jabbete geita, de vittige spyfluene, den skrytende pelikanen. Og som om ikke det egentlig var mer enn nok da den ene flua snakker Raymond-østfoldsk, oppstår også en slem svart pappahingst i nabogården til den ekle dama, pluss en slags hesteblondine som forelsker seg i den ujevnt farga afrikaneren.
Hele filmen består av oppstylta gjentakelses-scener, helt fram til den dagen da det kortbeinte lille vesenet løper forbi en studiotrent gjeng galoppkunstnere med bein som er lengre enn sebraens kropp. Jeg har ikke noe imot usannsynlighet. Men den bør på en måte være forklart med magi eller forurensning, ikke med ingenting.
Problemet med politisk korrekte vanedannelser som denne, er åpenbart: Alle etterlater den tanken at avvikere er ålreit hvis de vinner. Hvis Bin Laden scorer i fotball-VM, vil han være tilgitt alt i hjertevaska barnesinn. Filmene er ikke bare dumme og fascistiske, men de underslår at egenverd består i å kunne tape hver eneste gang med samme mangel på engasjement. De tøffe folka vinner aldri noe. Seier er for jåler og pyser.