Mads Mikkelsen med tatoveringer i stedet for hår kommer ut av fengsel, onanerer i horehus, stjeler biler, sniffer kokain, ser ut som han er instruert til å imitere fjeset til nyflådd ku, skuler mot far sin, skuler mot damer, skuler mot alle, tisser i do, sniffer kokain, har et innøvd tomt blikk som skal illudere hodeskade, hukommelsesmangel, intelligensunderskudd og generelt idioti, sniffer kokain, bytter bæsjebleie på bebi uten å kunne det, ser på at kameraten skiter i hotelldoen, grynter, mumler, sniffer kokain og drikker brennevin fra minibarflasker, mumler, stønner, grynter, stjeler bil, snakker med far.
«Pusher II» tilhører en ekstremt usympatisk gruppe filmer som av virkelig uforståelige grunner utbroderer detaljene i misbrukte og mislykka menneskers tilfeldige liv. Velstandsskuespillere lever seg forbilledlig inn i de underpriviligertes snakkemåter og forsømte sinn. Alle de ekle menneskenes ekle vaner blir framvist offentlig med vimsekamera. Underlige Olsenbanden-forbrytere blir antipodisk mytifisert; det er som om man skulle be Egon med planen om å stå på hodet og kalle det realisme. Det er det ikke. Det er eksotisme. Det er tapere som småborger-kjæledyr. Mads Mikkelsen er ikke noe annet enn en skitten puddel i en sosialpornografisk trash-romantikk.
Da jeg hadde sett én time av filmen i Kino 1 sin luksussal, grep guddommelige makter inn og forskjøv plastremsas sørgmodige vandring i fremviseren, slik at bildet ble halvert horisontalt. Det var det første oppriktige kunstneriske valget i filmen. En strippescene ble satirisk halvert sånn at bare hodet på stripperen kom med. Men denne virkelig visjonære kreativiteten sto Gud bak, og han er som kjent ikke danske.
Hva som skjedde i resten av «Pusher II», vet jeg ikke, for jeg oppfattet maktenes inngripen i Luksussal 2 som et tegn om at jeg burde gå ut i verden. Så det gjorde jeg.