Jennifer Lopez tjener den hellige hensikt at man kan se hvordan kroppsfett har samme funksjon for mennesker som luft har for ballonger. Fonda kommer til å helbrede anoretikere.
«Svigermonster» er en fantastisk opplevelse, men en forferdelig film. Først bringer den sammen J-Lo og Michael Vartan, en skuespiller som etter nesten tjue år er ukjent av en grunn. Han ser ut som en operettelege fra veldig tidlig formiddags-TV, og han spiller faktisk hjertekirurg. Men OK. I denne filmen finnes også en kelner som utgir seg for å være psykiater.
Når du er blitt solid overbevist om at Vartan og Jennifer ikke bør gifte seg fordi minst én av dem ikke passer sammen, kommer Jane Fonda inn i bildet. Og merk mine ord: Hun er aldri dårlig. Jane Fonda kan spille film, hun kan bevege ansiktet sitt og hun kan føre seg foran et kamera. Men hun skulle spist mer italiensk mat.
Det første sjokket er at hun likner faren sin så mye at filmen ett øyeblikk minner om en obduksjon. Henry Fondas vindblåste cowboyansikt under en merkelig parykk, og for at surrealismen skal bli fullkommen: Med Joan Rivers' kropp. Som 67-åring er vår ungdoms Barbarella et eksempel på hva organisert gymnastikk kan gjøre med folk.
Kroppen har på en måte forlatt henne, og rundt beina slynger det seg bare ei sjel. Man skal ikke mobbe folk for at de er feite eller magre. Men Fondas tynnhet er en slags industri, den er et slags netto nasjonalprodukt, utpønska og fabrikert, idolisert og promovert. Og resultatet er ei dame som ville skremt Michael Jackson.
Handlingen i «Monster-in-law» er mønstergyldig banal. J-Lo treffer drømmelegen, men han har ei dominerende kjendismor. Svigerdama får først overtaket, men den unge allround-vikaren tar etter hvert igjen. Men. Ålreite menn er ikke sauer, og de har ikke dominerende mødre. Dølle menn i slakke pyjamaser har dominerende mødre. Derfor er ikke Vartan bare visuelt uvesentlig, men han virker som en vissen plante da han lar mora flytte inn med forloveden fordi hun har hatt nervesammenbrudd.
Så lenge vi egentlig ikke syns hovedparet skal gifte seg, blir det heller ikke spennende at mora forsøker å hindre det. Dessuten burde dette vært en gjørmesvart komedie der folk virkelig gjøv løs på hverandre i utarbeida Home Alone-humor. I «Svigermonster» blir egentlig Wanda Sykes den tøffeste, i rollen som Fondas oppvartende Timmy gresshoppe. Resten er for finslig. Her er mange futtlause folk, for mye kjefting og for lite vold. Helt sikkert.