Takket være Brad Pitt og Angelina Jolie blir det ganske underholdende, dog uten å holde helt til målstreken.
For regissør Doug Liman lykkes best med de første tre fjerdedelene. Med kjapp klipping blir vi kjent med herr og fru Smith. Etter fem-seks års ekteskap har de to begynt å leve parallelle liv uten gnist og glød. Hva hjelper det om boligen er storslått når samlivet er uten nærhet og lidenskap?
Så får vi like kjappe tilbakeblikk til den gang de traff hverandre i Colombia. Vi, men ikke de to, ser at begge er mistenkelig gode skyttere, aha, hver på sin kant er herren og fruen travle leiemordere. Uten å vite om hverandres skjulte aktiviteter.
Når det lenge fungerer riktig muntert for oss i salen, skyldes det at Pitt og Jolie storkoser seg i hverandres selskap, både i de intime innledningsrundene og i rivaliseringskampene som følger. Et lekkert høydepunkt er middagen der begge har forstått at den neste de får i oppdrag å drepe, faktisk er ektefellen. Her er spill og regi gnistrende utført.
Men i filmens siste fjerdedel blir det for mye av alt. Liman beflitter seg på å skape scener som kan måle seg med skudd-, biljakt— og kampscener i tradisjonelle actionfilmer. Men når det faktisk ikke finnes noen skurk i handlingen, blir det etter hvert riktig kjedelig. (All slåssingen er jo bare en metafor for den stormfulle utlufting som skjer mellom mann og kone.) Her kunne regissøren ha skåret 10 minutter og kommet langt bedre i mål.
For den aller, aller siste scenen er deilig. Den gir et løfterikt signal om at (obs metafor igjen:) det går an å rense tennpluggene og få bilen til å starte igjen. Eller: Etter tordenskrall kommer knallsol. Etter tørke kommer sex.
kristin.aalen@aftenbladet.no