Og det er synd. For jeg har stor sans for filmskapere som vil lage uforutsigbar film.
Formmessig er det mye metapreg og eske-inni-eske-lek over Haugeruds eksperiment: Filmen skildrer en mann som vil lage en film med sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen. Begge blir etter hvert distrahert av en ung kvinne som drømmer om å lage en film om origami, kunsten å brette figurer av papir.
Tradisjonell fortolkningslogikk tilsier at den indre fortellingen om Origami-jenta kaster vesentlig lys over rammefortellingen. Men lyset er altfor dempet til at jeg blir særlig klokere.
En forståelsesnøkkel er den enkeltes mulighet til å virkeliggjøre meningen med livet. I flommen av kjappe setninger som renner ut av Hylland Eriksens munn, skjelner jeg utsagn som (muligens) sier noe om livets mening i globaliseringens tidsalder.
Origami-jenta ser ut til å ha funnet sitt livs mål i å brette papirfigurer, men må kjempe en tøff kamp for å få gehør for denne ferdigheten hos andre.
Likevel skraper Haugerud bare i overflaten av det nettet vi er fanget i: At den enkelte knapt har innflytelse over eget liv. At vi lever i et demokrati vi ikke føler at vi kan påvirke.
Til slutt lar jeg de intellektuelle sammenhengene ligge og gleder meg heller over de morsomme scener som finnes: Anne Marit Jacobsen som spåkone. Jan Gunnar Røise som famlende filmskaper. Henriette Steenstrup som papirbretter.
Likevel — de gode enkeltscenene kan ikke skjule helhetsinntrykket av å ha sett noe som forblir kryptisk.
kristin.aalen@aftenbladet.no