Den glatte issen kunne vært utlånt fra Vigelandsanlegget, men tilført skremt, forbanna ørneblikk fra en alternativ nasjonalsang. Etter å ha rømt fra fiasko som gisselforhandler i L.A., blir han politisjef og gjømmer seg på landet. Så skjer det igjen. Barn og unge og kone og datter i hendene på Verdens Psykopatforbund, og bare Willis kan hjelpe. Høres det greit ut?
Det er nokså til å begynne med og storarta etter hvert.
Filmens innledende feil er at et barn dør for at hovedpersonen skal kunne bli nok lei seg. Det er ekkelt. Dessuten er skurkene feil da rikingen Kevin Pollak og hans to unger blir tatt som gisler i et slags legopalass inntil Californias indianerland. Halvdumme bruktbil-lasaroner i 25 års alderen engasjerer aldri mer enn samtaler på Torjå etter midnatt. Det er sløseri å bruke 52 millioner produksjonsdollar på tre tapere som ville blitt fornøyde om noen ga dem seks Budweiser og penger til bussen hjem. Derfor topper action-planleggerne budda etter hvert, med ninjakledde jokere fra det alternative næringslivets mørkegrå elite. Angstbittets bistre Bruce får dobbelt sett motstandere, og filmen kjører seg ut i et nattsvart, blåblinkende actionkjør som haster oss vekk fra køen på sosialkontoret. Sadister skal dø. Vi skal ikke syns synd på dem. Det er dårlig film.
Regissøren Florent Emilio Siri tilhører de nye, deprimerende folka. Han spretter rett opp av plenen og regisserer gråtkvalt actiondrama som om han ble født med en spesielt godarta hornhinnefeil. Siri laget riktignok den overraskende gode «The nest» i Frankrike, men det drevne handlingsdrivet, den kortpusta klippinga, kjøret og flyten i «Hostage» burde egentlig vært verket til en sjølsikker veteran. Kanskje er det. Kanskje er det ikke regissører som lager filmer lenger, men produsenter og klippere?
«Nei, ikke det», tenker enhver kresen filmseer da de tre lavlivs-psykopatene i pickup-trucken ved et uhell invaderer rikmannsvillaen og skriker seg til en gisselsituasjon. «Vi fortjener skurker som kan lese og skrive.» Den bønnen blir hørt litt seinere. Men også dramaet inne i huset tar uventa, gode vendinger. Pollaks guttunge viser seg å være en Home Alone-smarting og smetter ventilasjonssystemet som virusssmitte. Skikkelsen til Ben Foster (fra Mastrosimones «Bang bang you're dead») vokser langsomt til å bli en slags krysning mellom Sean Penn i «Bad boys» og Robert De Niro i «Cape Fear». Og sjøl om handlingen overdriver mytifiseringa av den arme tosken, har filmen fått en skikkelse.
Da familien til politimesteren blir tatt som gisler av rikingens arbeidsgivere, skaffer «Hostage» seg grunnlaget for en skikkelig helt. Blodskutt, svett, sotskitten og sentimental. Ingen kan denne rollen som Bruce Willis. Han er definisjonen på mann.
I lange sekvenser er «Hostage» en tungpusta mannegrinefilm, men den stanser gudskjelov aldri for å snakke om det. Og siden alle usannsynlighetene befinner seg innenfor det opprømt akseptable, er faktisk thrilleraction det eneste kjøretøyet som med fordel kan kjøres med tårer i øynene.