Men grapsegrøsseren har jevn og tiltakende spenning, og den er mye bedre enn for eksempel «Motorsagmassakren».
Filmens rolle som slankeredskap starter allerede da Elisha Cuthbert stagediver ned i et basseng av råtnende dyrelik. Vi som allerede er blitt litt småkvalme av Paris Hiltons fjernsyns-forføreriske øyekast, kommer til å få problemer med burger-inntaket i månedene framover. Filmen følger ungdomsløypa: Seks unge på vei til fotballkamp roter seg inn i Utkantfolkets bisarre banjoland, der folk har etnisk eller genetisk underbitt og er skulemestre i unnfallenhet. Når en by ikke står på GPS-en, er det avgjort fare på ferde.
I henhold til gjeldende jaktregler om vern av bestanden, sendes de unge først i forskjellige retninger, sånn at ikke alle skal, slaktes på én gang. Men etter hvert kommer alle i kontakt med de Norman Bates-inspirerte brødrene som hermetiserer folk i voks og skaper en by slik de sjøl vil ha den. Dette er ikke en politisk satire, og det er synd, for bildet er fristende. Antakelig finnes det flere byer der innbyggerne føles som voks i de stormannsgales hender.
Filmen er regissert av en spansk musikkvideo-spesialist. Han gjør det bra. Alle gjør det bra, for filmskaping er blitt en del av fellesbevisstheten, og alle kan det. Skuespillerne er akkurat slik de skal være, og ikke én centimeter bedre. Elisha Cuthbert gjør det kanskje åtte millimetre bedre enn Jessica Paré i «Motorsakmassakren», mens Paris Hilton spiller sjokkerende lite dårlig, et eksempel på at alle kan være skuespiller også, akkurat som at alle kan synge.
Men alle kan ikke lage spenning. Derfor står klassiske action-storheter som Joel Silver og Robert Zemeckis bak, i rollen som innflytelsesrike produsenter. De kan.