Nå ja. Lekker og lekker, fru Aalen. En moden, hvithåret John Travolta og en superkjekk Gabriel Macht gjør det de kan for å se særdeles forsofne og subbete ut. De framstiller to fordums kolleger som gåtefullt nok har falt fra litterære, akademiske høyder til en rennesteinstilværelse i New Orleans.
Midt i deres fordrukne liv klarer regissør Shainee Gabel å sannsynliggjøre at en nydelig ungjente, Pursy, trenger seg inn. Hun er datter til nylig avdøde Lorraine, eieren av huset der drukkenboltene har laget sitt rotete reir.
Dermed er skjønne Scarlett Johansson på plass i et trekantspill med en brummende og syngende Travolta og en vakker, men akk så vemodig Macht. Å, som de trives i hverandres nærhet, alle tre. Gabel skaper scene på scene der trekløveret får spille ut de fleste følelser, smaksatt med sure agurker, bitter tonic og skarp whisky, svøpt i slitte morgenkåper og gamle kjoler.
Gåter er en god handlingsmotor. Mennene i trekanten skjuler svarene så godt de kan, purunge Pursy forsøker å avdekke dem. Hva slags kvinne var hennes avdøde mor? Hvem fikk hun datteren Pursy med? Og hvorfor gikk livet nedenom for to karer som konkurrerer om å deklamere strofer fra berømte lyrikere?
Men hjertet er en ensom jeger, slik det heter i et motiv lånt fra en roman av Carson McCullers. Når svarene endelig kommer, går Gabel kameranært på Macht, Johansson og Travolta. Hun trekker et knippe fine nyanser ut av deres spill uten at det blir klissete. Så bra!
Det jeg også liker med Gabels manus og regi, men som noen nok kan bli utålmodig av, er hennes rolige måte å utvikle storyen på. Like søvnig-myk som dansen Alabama shuffle som Travolta byr Johansson opp til.
Dermed løfter «A love song for Bobby Long» seg opp av rennesteinen og folder ut et av vårens vakre eventyr.