Noe slikt må den italienske regissøren Saverio Costanzo ha tenkt. Et stykke på vei har han klart det, men «Privat» lykkes ikke helt.
Det nye grepet er bruken av allegori — en fortelling som fungerer på et ytre, konkret plan, men som samtidig har sprekker inn til en underliggende, vel så viktig betydning.
I «Privat» ligger allegoriens to nivåer tett inntil hverandre. En palestinsk seksbarnsfamilie opplever plutselig en natt at en israelsk soldatpatrulje inntar huset deres. De okkuperer annen og tredje etasje og stenger hver kveld familien inne i en stue i første etasje der de så må sove. I tillegg blir familiens veksthus stadig ødelagt av soldatene.
Filmen viser hvordan mor, far, fire tenåringer og to små barn takler behandlingen. På et imponerende finurlig vis balanserer regissøren mellom de to allegoriplanene. En rekke scener formidler overbevisende hvor skremmende barn og unge opplever å bli herset med i eget hus uten logisk grunn. Samtidig vokser husokkupasjonen til et bilde på israelsk framferd i palestinske byer de siste årene, med portforbud og rasering av hus og eiendom som virkemidler.
Hvordan palestinere skal svare på trakasseringen, er det mest interessante spørsmålet i filmen. Men også det mest uklare. Familiefaren insisterer på at kone og barn skal overse okkupantene og leve så alminnelig som mulig. Han kan lett tolkes som den stemmen regissøren gir moralsk tyngde.
Langt mer vaklende blir Constanzo når han skal finne handlinger som kan symbolisere reaksjoner blant deler av palestinsk ungdom: En datter sniker seg opp i de okkuperte etasjene for å spionere på soldatene. En sønn finner en håndgranat som han lager en drepende felle av.
Likevel blir dette for snille bilder på det som har vært svar på okkupasjonen i visse palestinske miljøer: Steinkasting, geriljasoldattrening, bruk av selvmordsbomber.
Slik blir allegorien som fortellergrep litt for krevende.