Det skyldes at «Chihiro og heksene» hadde et enda større fabulerende overskudd. Vi ble overdynget av japanske inntrykk både i arkitektur og persongalleri. Det krydde av maskerte ånder, monstre, drager og andre merkelige skapninger, deriblant tre kroppsløse hoder som spratt rundt på teppene og betjente heksa.
I «Katteprinsen» er aktørene begrenset til et par jenter, ulike katter i diverse klesdrakter og en ravn. Visst skjer det underlige ting, men ikke mer enn det bør for å fenge små tilskuere.
Det starter tilsynelatende realistisk. Skolejenta Haru redder en katt fra å bli overkjørt. Fra da av skjer magiske ting. Neste natt våkner hun av en katteparade som passerer huset hennes. I opptoget troner den rufsete Kattekongen. Han tilbyr henne å bli gift med Katteprinsen som hun reddet fra trafikkdøden. To ting er underlige med en slik japansk filmopplevelse. Sett med norske kulturøyne finnes det knapt en gjenkjennelig handlingslogikk. Absolutt hva som helst kan skje. Hvem som er ond og god, og hvorfor de er det, blir temmelig uforsigbart. Dermed glipper muligheten til å identifisere seg med skikkelser som tar moralske valg.
Så flott da å kikke inn i fremmed kultur som virker helt annerledes. Straks melder den andre snodigheten seg (som i «Chihiro og heksene»). De japanske animatørene tegner mennesker med ansikter og uttrykk som er så vestlige, så vestlige.
Dermed oppviser regissør Hiroyuki Morita samme ambivalens som Hayao Miyazaki i forrige film. Vil de at vi skal oppleve et japansk kulturuttrykk, eller vil de ikke?
kristin.aalen@aftenbladet.no