Hva det skyldes? Kanskje at opprøreren mot det besteborgerlige ikke lenger sjokkerer. Så mange filmer fylt av sex og fyll har rullet over lerretet de siste 20-25 årene. Så mange sønner er hevet på dør av fedre som forlangte at de ble til noe, litt brennkvikt.
Allerede i 1999 uttalte regissør Bent Hamer at han ønsket å komme tettere på drankeren og hans hore enn tidligere filmer har greid («Barfly» og «Leaving Las Vegas»).
Hva kunne ikke dette blitt dersom Al Pacino fikk vrenge sjela si i rollen som den slitne, forfyllede forfatteren med et utall strøjobber. I stedet må vi nøye oss med Matt Dillon som Henry Chinaski, og det er en for flat opplevelse. Han er dessuten for pen i fjeset, slett ikke arret av tenåringskviser som man husker Henry fra boka «Nedenom og hjem».
Da har jeg mer sans for damenes innsats. Lily Taylor og Marisa Tomei gjør riktige gode tolkninger av to slitne og alkoholiserte horer. Alt i alt strever Hamer med det sedvanlige dilemmaet når en forfatters liv skal filmes: Hvordan velge ut de rette scenene fra biografien og bøkene, scener som samlet kan møte forventninger fra et kinopublikum som har lest noen av de vel 60 titlene Bukowski utga? Hamer velger å la Dillon lese Bukowski-utdrag oppå bilder av den skrivende mannen. Men å høre linjer lest er ikke i nærheten av å lese dem selv.
Bukowski er kjent for sitt forsvar for de fattige og arbeidsløse. Scenen der han banker opp en fyr som tjener langt mer enn ham selv, skal illustrere dette. Den blir likevel stående så alene i filmen at man like gjerne tror Chinaski har en dårlig dag som at han brenner for de svake.
Ros til stavangerfotografen John Christian Rosenlund som leverer mange godt komponerte bilder. De formidler en traurig eim av spy, røyk og drukkenskap. Ikke minst er sluttscenen, med den akrobataktige stripperen som svinger seg ut i spagat et vemodig-vakkert syn.
kristin.aalen@
aftenbladet.no