En kinesisk journalist som samler på bitre tårer og oppgitte smil, sitter på hotellrom 2047 i Hong Kong og beskriver hvordan han saboterte livet sitt for at det bare skulle bestå av seine setninger og halvhjerta avskjeder.
Kar Wai Wongs film er særegen på et par måter. De stilistisk gjennomtenkte tablåene hans har ofte vegger og farga hindre som dekker mellom en halvdel og to tredjedeler av bredformatet. På det viset bygges filmen også opp av samme formater som stående nattbordbilder. Ikke at det betyr noe. Men sånn er det. Lyset kjærtegnes på den omstendelige måten som når giktbrudne damer klapper en katt fordi de ønsker å høre den male. Og ganske riktig. Lyset murrer og maler i vei. Sjølfornøyd og fullt av forterpa følsomhet. Setningene sleper seg avgårde som elektriske mjukdyr rett før batteriet tar slutt. Tårene er så høytidelige at de antakelig burde fått for— og etternavn.
I «Chinatown» forteller Jack Gittes en vits om hvordan kineserne elsker. De har seg litt, tar en pause og drikker te og klipper plenen, elsker litt igjen, vasker tøy og elsker litt igjen. Filmer fra Kina har vært sparsomme med sex, så vi har liksom ikke visst om vitsen var sann. Det er den ikke. Også kinesere har sex på den innarbeida kinomåten som kan sammenfattes i «dunk dunk, knirk knirk, øøh øøh». Men de snakker om kjærligheten slik Gittes påsto at de elsket. Ett ord i dag og ett i morgen.
Tony Leung spiller den hypnotisk uinteressante journalisten. Han får ikke med seg Gong Li fra Singapore og flytter til Hong Kong, der han tiltrekker vemodige kvinnebekjentskaper som uendelig langsomt og fulle av sorg forlater livet hans igjen. Ziyi Zhang er den livlige elskerinnen som gjerne vil låne ham en natt, men Mannen er ikke til låns. Han skriver bok med Faye Wong i et demonstrativt stygt 1968. Hårfasongene er som fornærmelser. Smilene likner jakt. Alt er skildret i en vesalig, langsommelig estetisme som antakelig føles som kvelning.
Innimellom får vi se litt fra boka hans, en vakker og fascinerende liten science fiction om en futuristisk hippie på mytisk tog, også han oppvarta av eufemiserte dokkekvinner.
Likevel. En del av dere vil elske denne maniske dyrkinga av kjærlighetssorgen. Noen tror at soldatene forlater Irak hvis de kaller en film «velsignet uamerikansk». Det er dem vel unt. Tony Leung: Mer enn to timer med denne mannen og det samme ansikts- uttrykket.