«Ingen kan som ham spille lidende og fortvilet,» skrev jeg i fjor etter hans rolletolkning i «21 gram». Denne gang levendegjør Penn en skikkelig loser, en mann som taper ære så ettertrykkelig at du tror på hver skjelving i munnvikene, hvert nervøst blikk han ser rundt seg med.
Sam Bicke er navnet, og han ramler på alle vis nedover samfunnets rangstige: Sine tre barn får han knapt se etter at kona (Naomi Watts) forlangte separasjon. Hun er lut lei av at han stadig mister jobben. Året er 1974, og Nixon er president.
Penn er en stor karakterskuespiller. Han klarer å balansere på stram line i tolkningen av Bicke. På den ene siden får han fram hans enorme usikkerhet på seg selv, den som gjør at han virker så stakkarslig. På den andre siden ranker han ryggen og løfter sin moralske fane: Man skal ikke lyve overfor kunder. Man skal ikke trikse med prosenter for å lure kjøpere.
Noen av de sterkeste scenene skaper regissør og manusforfatter Niels Mueller i møtene mellom Bicke og sjefen som vil gjøre ham til en selvsikker, men sleip møbelselger. Jack Thompson er så selvdyrkende og snedig i sin hersing med Bicke at det er kvalmende. Penn er så nervøs at svettedråpene pipler ut av kinoduken. Knallbra.
Dypest sett er filmen et portrett av et menneske som rakner når han ser at drømmen om suksess er forbeholdt de som tramper på idealisme og ærlighet. En slik en blir president Nixon et symbol på.
Stor — og tragikomisk - er scenen da Bicke besøker Black Panther-bevegelsens kontor og ber om å få bli medlem til tross for sin hvite hudfarge. Gjett hvilket svart- og hvitstripete dyr han foreslår de skal skifte navn til!
For øvrig er alt tragisk, slik det blir når en mann bryter sammen under tap av ære og vil hevne seg. Med det siste årets trikkedrap og nesten-flystyrt forårsaket av psykotiske personer i tankene virker Bicke sørgelig aktuell.
kristin.aalen@aftenbladet.no