David O. Russells komedie «I heart Huckabees» spiller på så mange amerikanske kulturkoder at den blir mer støyende enn morsom.
For en norsk publikummer er filmen et titteskap inn i en amerikansk middelklasse der menneskene virrer rundt i eksistensielt fangenskap. Særlig sterke er fangarmene fra forretningsstanden, representert ved kjøpesenterkjeden Huckabees. Filmtittelen er et PR-slagord: Jeg (tegning av hjerte) elsker Huckabees. Kjeden vil kontrollere livet og helst bygge nye butikker på enda flere friområder. Mot dette utkjempes kampsakene: Redd myra fra utbygging, vern skogen mot nedhogging, slutt å kjøre bil fordi det forurenser.
Av dette lager Russell noe så ambisiøst som en eksistensiell komedie. Det begynner riktig bra med at Albert Markovski (Jason Schwartzman) oppsøker et sjelelig detektivbyrå for å finne seg selv. Et godt stykke på vei sørger detektivene (Dustin Hoffman og Lily Tomlin) for absurd komikk idet de benytter tradisjonelle politimetoder for å utforske Alberts indre gåter. Morsom er også kontrasten mellom to liksom-dypsindige virkelighetsoppfatninger: Hoffmans alvorlige utlegning av at absolutt alt henger sammen med absolutt alt får snart konkurranse fra Isabelle Hupperts rollefigur, en fransk filosof som hevder at alt er tomhet. Stakkars Albert — hvem skal han tro på når sjelen skal demonteres og settes sammen igjen?
Men midtveis glir påfunnene over i situasjonskomikk som virker mer bråkete og bisarr enn dypsindig. Regissøren, medansvarlig for manuset, strør uhemmet om seg med innfall og parodier. Ironiens svøpe svinges brutalt over en kristen- fundamentalistisk familie, deretter over psykologers henvisning til bagatellmessige barndomsopplevelser for å forklare voksne traumer.
Legg dertil dekonstruksjonen av den glatte senterlederen Brad Stand (Jude Law), brannmannen som nekter å kjøre bil (Mark Wahlberg) og kjøpesenterdama (Naomi Watts) som innser at det er et slit å alltid måtte være pen reklamefigur. Jo da, her er noe for enhver smak. Bare ikke begrensningens kunst