Døden er vanskelig å forstå. Våre mange forsøk på å fantasere oss til udødelighet tilhører ikke menneskehetens mest ærefulle intellektuelle bedrifter.
«White noise» er dessuten en uhelbredelig trist film. Den starter på gråtkvalt nedover-retning ved at den mirakuløst gjenfødte Michael Keaton mister sin nye, friske, gravide kone i bilulykke. Det blir vi skikkelig deppa av. Så treffer han av alle ting den mentalhygienisk uforsvarlige skuespillerinnen Deborah Kara Unger med et så tungt ansikt at hun kunne fått Snurre Sprett til å begå selvmord bare ved å se på ham. Henne blir vi virkelig nedtrykte av. Og som om ikke det var nok, sitter det en forsømt liten guttunge og er lei seg for at pappa ikke leker med ham etter at stemor døde, for pappa sitter ved infløkte pc-er og forsøker å finne kona si med et slags spiritistisk ekkolodd.
Alt er så ugjenkallelig, endelig og uopprettelig leit at man bør se «White noise» på en dag som allerede er ødelagt.
Okkultisme-fansen kan like fullt glede seg over at det finnes Ondskap på Den Andre Sida, og Keaton med den pussige nittitalls-munnen blir skikkelig trua av dem samtidig som han forsøker å følge nødhjelp-meldingene fra de døde varslerne. Han lytter til den hyggelige hustruens sprukne kortbølge-stemme og leter etter ofre for dødsrikets ansiktsløse seriemordere. Filmen slutter uten egentlig å ha et klimaks.
For de som overtror på tilfeldighetenes metodikk, kan jeg nevne at Chandra West, som spiller Keatons døde kone, også var Val Kilmers døde hustru i «The Salton Sea». Klart at sånt tar på.
Det finnes folk som i fullt alvor driver med EVP. De registrerer stemmene til de døde i avskrudde TV-apparater og brødristere. Bare lat som ingenting og følg værmeldingene.