Temaet dukker opp på film år om annet, særlig minneverdig i Sigve Endresens dokumentar «Leve blant løver» (1998). Og selv om den spanske filmen er en spillefilm, ligger det dokumentariske overveldende i vannskorpa. Regissør Antonio Mercero bygger på forfatteren Albert Espinosas egne opplevelser. Han fikk kreft som 14-åring, men er i dag 32 år.
Svært autentisk blir fortellingen fordi de tre tenåringene i hovedrollene så åpenbart selv er rammet av kreft. Med hver sine amputerte beinstumper kjører de villmann med rullestolene i sykehuskorridorene, sniker seg inn på røntgenavdelingen om nettene eller drar den i fellesskap foran en yppig pinup-plakat.
For pasientene i sykehusets 4. etasje handler det om å leve sterkt og intenst, til tross for at både de selv og omgivelsene vet at kreften glefser etter dem. Håret har cellegiften tatt, livet mister de hvis ikke sykdommen overvinnes.
Rett nok kan man føle at regissøren stadig styrer i bakgrunnen for å skape det rette spenn av illustrerende scener. En del av den intetsigende bakgrunnsmusikken irriterer.
Helheten griper likevel, aller mest takket være det galgenhumoristiske, svært ungdommelige humøret til «Los penoles», snauskallene. Hovedrolleinnehaverne Juan Josè Ballesta, Gorka Moreno og Luis Angel Priego klarer den krevende balansen mellom fleip og beinhardt alvor.
Og regissøren skal ha ros for aldri å dra scenene ut i sentimentalt skvip. Bra!