«Vår, sommer, høst, vinter» er en fascinerende og prestasjonsdempende ekstra-opplevelse, men jeg begriper ikke hvorfor den lille statuen skulle vokte menneskene i slutten. Vi vil alltid være hjelpeløst overlatt våre blinde begjær og smålige sjalusier. Hva gjør Gud der oppe på haugen?
I et flytende hus på et vann bor en eldre urte-munk og hans veldig unge lærling. Da gutten fornøyer seg utagerende med å henge steiner på dyr, straffer mesteren den unge sadisten. Senere i filmen, da hele hans tilværelse er blitt mislykka, fester den voksne mannen en tung stein på seg sjøl og klatrer en ås. Før det har han rukket å bli åndeløst og buksestrammende forelska i ei depressiv jente, og han har rukket å begå et mord og sone i fengsel. Stillheten omgir alle handlinger og gjør dem til rituelle ting. Uunngåeligheten er som årstidene. Naturen er laget som en rundkjøring uten blinklys. En slange kryper på helleberget. En katt murrer i sola. Den gamle mesteren lar sin villfarne disippel skjære ut uoversatte visdomsord i brygga før han sjøl tar konsekvensen av verdens uimotståelighet og brenner seg på båtbål.
Det ser ut som fragmenter av en tålmodig livsfilosofi, men jeg begriper den ikke.
Det kommer en ansiktsløs mor til huset på tjernet. Hun etterlater et spedbarn hos den dømte morderen og detter gjennom hålet i isen. En ny disippel hvalper rundt på den utskårne brygga. Snart er det sommer, og så blir det høst. Gud smiler og nikker til koreanerne i skogen, men jeg forstår ham egentlig ikke.