Derfor dette mest åpenbare av alle ordspill. Nå kommer en åpenbarelse til: Blodoverføringa inneholder ketchup og redder ikke pasienten.
Den anemiske barneskuespilleren Jessica Biel og kroppskanadieren Ryan Reynolds opptrer som tilstrømmende blodlegemer i en vanskelig verden, og dessuten ejakuleres Djevelen Dracula fra Syria. Han spilles av Dominic Purcell, som likner en burgersunn australsk rugbysurfer. Noen ganger minner han om en ung, misnøgd Cantona, noen ganger likner han en kul uteprest. Satanismen lider ihvertfall.
Biel fungerte som effektiv mordlyskråke i «Motorsagmassakren», men som vampyrjeger og dattera til Kris blir hun bare ei slags darkside-Britney i mannebladbekledning. Ryan Reynolds strever med de påtatt kule replikkene som bulimiker i komlefat eller dyslektiker hos høyesterettsjustitiarius. Samtalene er fæle i «Blade Trinity». Man blir flau av å ha tunge når disse folka snakker sammen. Det må være noe galt med en film når Wesley Snipes er den beste skuespilleren.
Det som trekker «Blade Trinity» opp til treer-himmelen, er Parker Poseys avlange iglefjes og den tidligere elektrikeren og forfatteren David S. Goyers henrykte regi-action. Ved hjelp av piranja-klipping og et lydspor som tynges til knes av hva jeg i beste mening kaller death techno, pumper han adrenalinfat i Statfjord-tempo. Action-scenene er heftige. Ikke direkte pertentlige, men fulle av nok oppsamla anspenthet til å kunne framprovosere epileptiske anfall hos gjerdestolper og gravsteiner.
I åpningsscenen ankommer vampyrsektas friluftsråd til en syrisk firkantpyramide forkledd som amerikanske okkupasjonssoldater, og så finner de ut hva som skjulte seg under døra i golvet. I USA har den slitne vampyrjegeren Blade fått politiet mot seg. Han bærer et kynisk engangsansikt som ikke engang ville ha reagert på eliteserietap mot Bodø-Glimt. Kris Kristofferson gjentar rollen som farfar med foten, og det grå håret hans er blitt så langt at det kvalifiserer til gratis suppe hos Frelsesarmeen, så han varer ikke så lenge. Køntri-Kris blir selvmordsbomber. Hvem skulle trodd det?
Handlingsscenene består av skuddsalvesnop, relativt unaturlig kickboksing mot vampyrer og en del nyenkel pyroteknikk. Blodsugerne desintegrerer tallrikt, og så lenge ingen snakker, er filmen underholdende nok. Noen scener lider under at fotografen ikke trives i dagslys, men stort sett er bildene behagelig ubehagelige.