Sandra Bullock som undercovermiss for FBI er sjelløst tåpelig.
Stakkars Sandra, hvorfor sier hun ja til så teite manus? Dypest sett skal dette være en lek rundt kvinneroller som ender med et nei til kravet om å være Barbie-søt. Men humoren er like klossete og uelegant som figuren Bullock spiller. Og skuespillerne må i mangel på en god story fjase rundt i latterlige Las Vegas-fjær.
Som tittelen antyder er dette en oppfølgerfilm. I årets versjon forsøker den klomsete FBI-spaneren Gracie Hart å kvitte seg med suksesstempelet hun fikk etter å ha infiltrert en missekonkurranse i forrige film (2000). Nå ser sjefene ikke annen råd enn å bruke damen til etterretningsbyråets glamourfjes utad.
En smule action utvikles når Hart i barbieutstyr insisterer på å redde en kidnappet missevenninne. Unnskyld, jeg gir opp å fortelle mer av handlingen. Ofrene er teite, skurkene er teite, FBI-folket i Las Vegas er teite. Følgelig trenges det svært lite smartness hos Hart for å få henne til å framstå som ørlite grann klokere.
For å kompensere for den uspennende storyen pøser regissør John Pasquin på med ukvinnelige slåsskamper mellom langbeinte Hart og hennes muskuløse partner (Regina King). Og for riktig å få fram hvor usexy Bullocks figur egentlig er, må hun stadig snøfte når hun ler. Dette kroppsuttrykket skal liksom underbygge moralen om at kvinner ikke må være superfeminine.
Beklager, dette blir bare for dumt. Fri oss fra nr. 3-filmen.
kristin.aalen@aftenbladet.no