Det handler om maktkamp mellom politikere. Om samrøre mellom lederskikkelser for å holde på innflytelse. Om medier som skulle være vaktbikkje, men i stedet logrer som pudler på fanget til folkevalgte.
Så gjenkjennelig er samfunnsanalysen at filmen like gjerne vært laget i Norge. (Bortsett fra det ene poenget at maktkampen i «Kongekabalen» handler om hvorvidt landet skal få sin første kvinnelige statsminister.)
Altså, det er like før riksdagsvalg i Danmark. Midterpartiet ligger an til å vinne regjeringsmakt da plutselig partiets frontfigur havner på sykehus etter en bilulykke.
Av dette spinner regissør og manusforfatter Nikolaj Arcel en lekker historie. Den ferske dagbladjournalisten Ulrik Torp oppdager at bilulykken fører Midterpartiet ut i en indre maktkamp som er svært så snuskete.
Atter en gang presenteres vi for et dansk filmmanus der rollene er skarpskårne, og handlingen er logisk og krystallklart bygd opp. I tillegg er skuespillerensemblet utmerket og regien gjennomført god. Bildene er holdt i en enstonig grønnblå og brungrå fargeskala som kler politikertemaet godt. Regnet strømmer ned når storyen tetter seg til og det meste virker håpløst for de få journalistene som forsøker å få fram sannheten. Bra.
Det forunderlige er sluttregien. Man forventer den sedvanlige oppklaringen og seierssikre avsløringen og blir nesten skuffet når den ikke kommer med salutt.
Men også her velger regissøren rett. Slik sluttreplikkene nå faller, toner filmen ut i en vedvarende provokasjon: Det er kanskje ikke bare hederlige politikere som kommer til makten i demokratiske land?
kristin.aalen@aftenbladet.no