Hun går inn i et par-tre velkjente sjangerspor som ofte kombineres: Mosaikkfilmen, familiedramaet og det sorte fåret som vender hjem. Mia, en noen og 30-årig singel kvinne, drar til Rättvik i Dalarna for å feire sin fars 70-årsdag. Storyen skildrer hennes anstrengte forhold til to eldre søstre samt en familievenn som deltar på festen for faren.
Men det tar tid å forstå hva regissøren vil. Ah, der popper en arvekonflikt opp: Lillesøster Mia, som i 15 år har bodd og arbeidet i Stockholm, får arve sjøtomten som den mellomste søsteren vil ha. Men nei, den handlingsmotoren slokkes raskt.
I stedet spiller regissøren visuell pingpong med figurene på 70-årsfesten. Hit og dit løper de, inn og ut av dører og kjøkken og doer og kott for å hanskes med indre konflikter. Gråt truer med å tyte ut av fasadesprekker i ansiktene. Med hjemmebrent på toppen renner bitterhet og sinne over hos noen hver.
Men dessverre, bra innsikter og treffende person— og miljøskildringer drukner i støy. Og regissøren gjentar poengene for mange ganger.
Det er synd, for Bloms grunntema er interessant i og for seg. Alle slites mellom tradisjon og modernitet, mellom bygdeliv og storbyliv. Mia føler seg ikke sett av familien, de på sin side føler seg dårlig forstått av utflytteren.
Omsider aner man et budskap: Slutt å betrakte mennesker ut ifra klisjeer. Den aldrende ungkaren er kanskje ikke en rundbrenner. Den selvoppofrende hustruen er ikke bare geskjeftig, hun kan faktisk være god å ha.
Bra med gode ideer. Men i «Masjävlar» ble det for mange av dem.
kristin.aalen@aftenbladet.no