Den japanske animasjonsregissøren Katsihiro Otomo feirer et nostalgisk fiksjonsbilde med tunge tannhjul, mystiske rørformasjoner, nagler og skruer og harde metaller — det er som å være til stede i en futuristisk lokomotivfabrikk der alle har glemt hvordan ting ble gjort. Men fortellerkulden er nesten skremmende. Gleden er død hos Otomo.
Handlingen i filmen er lagt til midten av 1800-tallet da den første verdensutstillingen ble forberedt i London. I løpet av et par kaotiske timer introduserer de apokalyptiske japanerne dampkrafta som den tidas kjernefysikk, inklusive en kulldrevet dødsstjerne med helteguttens far som en slags Darth Vannkraft over Themsen. Vitenskap er i sin egenart det samme som umoral. Teknikk er ødeleggelse. Oppfinnere er egosentriske, og oppfinnelser er onde. Og ikke bare det. Alle snakker opprømt om hvor galt alt er, så man får følelsen av å være til stede i et kokaindrevet aldershjem.
Det er skjønnheten i tegningene som gjør filmen. Den er ubeskrivelig. Japanerne har fanget noen skjøre, gammeldagse fargetoner som er nesten plagsomt subtile. Detaljene i England for 150 år siden er bortimot nevrotiske i sitt pedanteri. Til gjengjeld er bevegelsene primitive. «Steamboy» minner for mye om en tegneserie til å bli en film med flyt.
Handlingen forteller om den lille gutten som skal forsøke å redde den rene, overjordiske dampkrafta som bestefar og far skapte. For far er blitt gal, og konkurrerende krigsindustrier står klare til å perfeksjonere utslettelsen. Underveis oppstår alle slags merkelige farkoster som kunne vært drevet av damp i en naiv verden. Kule pønkjønk-ting i en unnværlig verden.Dampdrevet: Dødsstjernen letter og så detter den igjen.