Selv er regissøren en kurdisk iraker som er blitt dypt fascinert av armenerne, især deres evne til å klare seg i dyp fattigdom og mye snø.
Fascinasjonen slår ut i et bildespråk som dominerer fra begynnelse til slutt: Et øde fjellandskap kledd i en tykk, men huff så kald kåpe av snø. Noen gråslitte hus. En vei kranset av høyspentmaster som pirker i tåka.
Enhver nordmann vet at så mye snø betyr langvarig frost. Da blir det desto sterkere at regissøren lar de aller fleste scener foregå utendørs. Enkemannen Hamo og enken Nina stavrer seg hver dag og i all slags vær til kirkegården. Hver for seg kneler de ved gravstøtten over sin avdøde ektefelle. Langs veiene påtreffes folk som skal selge eiendeler for å skaffe seg noen dollar å leve videre av (kurdiske armenere handler tydeligvis i dollar).
Ironisk nok er den eneste takdekte butikken vi får se, ei trekkfull rønne der det selges vodka. Ute i tåka ved veien til Jerevan. Og som om ikke det var nok, lar regissøren også diverse samtaler, krangler og et bryllup, som burde skjedd innendørs, foregå ute i snøen.
Slik blir det noe tablåaktig over Saleems formspråk. Replikkene er som uthogde snøblokker. Bussjåføren synger en vakker vise om snø som faller. Men oftest taler det visuelle sterkest, gjerne ved å skli rett ut i det absurde. Som når Hamo bærer et skap større enn ham selv bortover veien for å selge det.
Eller ut i det tragiske, som når han forstår at en sønn bosatt i Frankrike, ikke kan sende penger hjem. Men filmen blir aldri sytete på vegne av elendigheten. Den går inn i rekken av sterke østeuropeiske filmer vi har sett det siste året (Julie Bertucellis georgiske epos «Etter at Otar dro», og «Bestemor» av russiske Lidia Bobrova). Budskap? At kjærlighet og roser kan blomstre til tross for kald snø og bitter vodka.
kristin.aalen@aftenbladet.no