Sapegin har et utrolig håndlag. Han lager katter og rotter, salttroll og mennesker med en detaljrikdom og livaktighet som de fleste animatører må misunne ham.
I den tre kvarter lange filmen «Nå skal du høre», har regissøren laget en grei rammefortelling. Slik bindes fire kortfilmer sammen, blant annet «Gjennom mine tykke briller» som nylig ble vist på Sundance-festivalen.
Rammen rommer i seg selv en gåte. Bestefar skal få barnebarnet til å ta tran, men må fortelle mange historier før ungen svelger ned. I bakgrunnen småskjenner bestemor. Det pussige er bare at vi aldri får se hodet hennes. Så rart?! Men kjeften på den sultne katten Mons får vi sannelig se. Bestefar drar en sapeginsk versjon av «Kjetta på Dovre» der dyret sluker alt og alle. Så svært er gapet til Mons at små publikummere kan få oppleve hva skrekkblandet fryd vil si.
Trollet i eventyret om saltkvernen har også noe grotesk over seg. Vennligere, men forunderlig er historien om huset der det bor en rotte som elsker rottegift. Så forteller bestefar om egne minner fra 2. verdenskrig. Han ville bli motstandsmann og nedkjempe tyskerne.
Her er rikelig med overraskelser, fargerike figurer og sprø hendelser å glede seg over. Eventyrene bindes sammen med spenstig musikk av Karl Seglem. Den «framføres» av tre fantasifulle sapeginformede insekter. Og så avsløres det hvem bestemor er — hun fantes i et av eventyrene bestefar akkurat har fortalt. Bra.
Men min innvending er at de enkelte eventyrene har for lite med hverandre. Selv ikke rammefortellingen er sterk nok til å fjerne følelsen av at det mangler en tematisk helhet.
kristin.aalen@ aftenbladet.no