Historien om den fortvila daglige lederen som omgjør et luksuriøst Sabena-hotell til en ubeskytta ghetto for massakretrua tutsier i 1994, har en enkel, følelsesmessig intensitet som omgjør filmkikkinga til to timers vedvarende sorgsinne.
Det er også en fortvila film fordi bare de færreste av oss vet nok om Afrika til å skille ut hva som eventuelt er planmessig subjektivitet. Men det ble begått folkemord, og det var sånn at den vestlige hærmakta sto håndfallen og så på, FN gjorde nesten ingenting, alle gjorde nesten ingenting.
For meg minner denne filmen om «Pianisten». Jødene i Warszawa sa til hverandre: «Når amerikanerne får høre om dette...» I Rwanda sa de også «når Vesten får høre», for når hele folkegrupper går amok med hat og macheter, er det ikke Gud folk setter sin lit til, men Europa og USA. Bare soldater og bestikkelser kan stanse de gale. Det er hva vi sitter igjen med etter et par tusen år med filosofi: Bare soldater og bestikkelser.
«Hotel Rwanda» har en konflikt som i sin djevelske enkelhet er nesten metaforisk. Belgiske koloniherrer delte i sin tid den rwandiske befolkningen i to — kriteriet var hvem de likte best. De høyeste og de med smalest neser ble kalt tutsier. De mindre og rundnesede ble kalt hutuer. Den komiske banaliteten skapte et varig skisma som til og med står i folks identitetspapirer. I 1994 gikk hutu-hæren og hutu-militsen sammen i et planlagt forsøk på å utrydde tutsiene, og de konsentrerte seg om barna, for å luke vekk utøyets frø.
Filmen forteller den antatt sanne historien om Paul Rusesabagina, en korrekt daglig leder ved Hotel des Milles, Colinnes i Kigali. Han er hutu, men kona et tutsi. Da militsen begynner å ta naboene, tar han med seg familien og noen forskremte til hotellet for å gjemme dem. Etter hvert blir det flere, og før marerittet var over, hadde han berga 1200 menneskeliv ved å være ydmyk, smart og modig. Filmen forteller Rusesabaginas ubarmhjertige historie med enkelhet og indignasjon. Den pøser på med hjerteskjærende detaljer og virker likevel tilbakeholden i virkemidlene. «Hotel Rwanda» er en film der du føler at forrådet av frykt er så forferdelig at filmskaperne har forsøkt å dempe i stedet for å dramatisere. Historien har enkle dramaturgiske knep, men uten at de virker spekulative, slik det ofte kan skje i filmer med politisk drivretning.
Hutuene truer flyktningene i hotellet. Direktøren står i mot. Han ringer Belgia. Alle i bygningen ringer noen de kjenner i utlandet. Politisjefen trues med amerikanske overvåkingssatellitter. FN-offiseren Nick Nolte forsøker å redde organisasjonens ære med kvalt røst, men må gi opp. TV-fotografen Joaquin Phoenix rømmer landet, gråtende av skam sammen med de andre hvite. Alt håp er egentlig ute.
Don Cheadle i hovedrollen gjør det utrolige at han portretterer en nålevende helgen uten å virke eufemisert. Men de sterkeste skuespillerne er mylderet av mordtrua barn.
«Hotel Rwanda» er en påkjenning. Men jeg innbiller meg at alle bør se den fordi filmen vil minne dem på at Vesten på en måte har akseptert at Afrika skal lide, for det er ingen vei utenom. Historien vil gjøre alle til bedre mennesker for resten av livet, som her hos oss er cirka tre dager nå for tida.Kaos: Don Cheadle forsøker å lede ungene sine gjennom to timer massakrer.