Men for de som misliker munterhet fordi den minner dem om 1985, vil det sikkert være betryggende at oppfølgeren til Jim Carrey-komedien «The mask» er en slags barneversjon av «Rosemary's baby». Okkultikere med tøysete ting i teen har dikta en historie som egentlig er ganske drøy: Den milde dama Tonya Avery blir så å si voldtatt av den norrøne guden Loke etter at han har overtatt kroppen til ektemannen hennes, en tegneseriefyr med omtrent samme dumme humøret som en cocker spaniel. Djevelske supersædceller jubler gjennom ovariene hennes, og så blir dama mor til en sardonisk liten maskesatan, som hun tror er et vanlig barn.
Alle gravide og alle småbarnsmødre og alle bestemødre og bestefedre og barnemuseets samlede stab forlater da salen i fortvilelse og skrekk. Så de slipper å se hvordan den utskjemte Loke får kjeft av Fader Odin og kommer for å hente maske og sønn. De slipper også at den patologisk barnslige pappaen blir omgjort til superskurk med grønt tryne.
Mesteparten av filmen består av rampete data-påfunn av den sorten som kommer til å underholde den enorme, utsvevende mengden mennesker som definerer seg som unge. Hovedrollepersonen Jamie Kennedy ser mest ut som en vekstbehandla avlegger av Steve Guttenberg, og han er ganske trivelig. Alan Cumming er en passe usannsynlig Loke med sin litt seinpønkete fortauseleganse, og ellers handler det bare om den uttrykksfulle bebien. Han har et underlig gammelmannsansikt og ville aldri ha solgt mange Libero-bleier.
Av og til tror jeg at den groteske humoren i filmen er et lumsk påfunn for å selge preventiver. Andre ganger tror jeg at filmen bare ble sånn fordi folka som laga den var mirakuløst uintelligente. Avkommet: Underlig bebi med gammelmannsansikt ble Lokes sønn.