Og dersom du har evnen til å lytte til og elske små, kule setninger — da skal du se «Monsieur Ibrahim et des fleurs du Coran».
Pierre Boulanger spiller en jødisk gutt i et av Paris' fattigkvarter, Rue Bleue. Gutten er husholder for en depressiv far og bruker innsparte matpenger på muntert moderlige ressurshorer. Omar Sharif spiller den tyrkiske kjøpmannen på andre sida av gata, han som ser alt og vet alt. Monsieur Ibrahim er fornøyd med livet, for han vet hva som finnes i Koranen, og da filmen omsider har slentra seg fram til en vakker, men sørgelig slutt, får vi dele denne kunnskapen.
Fram til da smiler Sharif fram de enkle livsreglene fra Eric-Immanuel Schmitts roman. Han er mildere enn minner om Middelhavet, og han er en så gjennomført klok mann at han nesten ikke er av denne verden. Men det er den pubertetskåte lille jøden, som da faren begår selvmord, overlater sitt navn og sin sjel til tyrkeren i butikken. Det blir ikke gjort noe vesen av at det er en muslim som oppdrar en jøde. Det milde lyset, de enkle knepene, de vakre setningene og verdens svakhet for et smil gjør at alle folkeslag blir familie i den enkle filmen, og den fyller deg med et innsiktssvangert vemod som du antakelig blir et litt bedre menneske av for noen dager.
Omar Sharif er en skjønn skuespiller, og egentlig kunne jeg godt tenke meg å sitte en ettermiddag bare for å høre ham snakke fransk med sin vennlige kjerrehjul-stemme. Den unge gutten Pierre Boulanger vil kanskje minne noen sentimentale franskmenn om Truffauts unge dager, da Jean-Pierre Léaud spilte hans alter ego Antoine Doinel med sitt blanke fjes.Far og adoptivsønn: Omar Sharif og Pierre Boulanger vandrer gatelangs i Paris.