Innholdsmessig er det riktignok ikke mye nytt under solen hos den gamle, nevrotiske komikeren. Det handler nok en gang om lett forvirrede personer i et dannet og kunstnerisk miljø i New York. Gjett hva de strever med? Ekteskapet og kjærligheten. Karrieren. Meningen med livet. Angsten for døden.
Den drevne regissøren må ha meg unnskyldt, men når hans 35. film virker frisk og fornøyelig, skyldes det faktisk at han denne gang holder seg selv unna hovedrollen. I sentrum har han plassert Radha Mitchell og det til gagns. Hun får jobben med å framstille Melinda i to svært sammenflettede versjoner — en tragisk og en komisk variant.
Mitchell gjør en riktig god jobb. Hennes stjerne er stigende i Hollywood for tida, med roller i «Man on fire», «Finding Neverland» og snart også i Petter Næss' film «Mozart og hvalen». Nå, i Allens doble historie, viser hun seg som en riktig god skuespiller, særlig der hvor hun agerer kjederøykende, nervøs, sviktet og lett alkoholisert mor som er fratatt omsorgen for barna sine.
Allens fortellergrep er, som så ofte før, ingen rettlinjet a- til å-historie. Vrien hans med å dikte en kvinnes liv i to versjoner, en tragisk og en komisk, fungerer utmerket. Begge variantene har som startpunkt at vakre, single Melinda en kveld dumper uanmeldt inn idet en tidligere venninne har middagsgjester.
Så pøser Allen på med forviklinger. Og fordi Mitchell går inn og ut av begge fortellingene, holder det tidvis hardt å huske hvem hun nå har forelsket seg i, eller hvem som har falt for henne. Men den forvirringen er en del av regissørens lek.
Hva blir så summen av det tragiske og det komiske?
Tragikomisk. På Allensk vis.