For selvfølgelig får vi se «Sideways» fordi filmen er oscarkandidat. Var juryen som nominerte, smurt med californiske viner?
Av de over to timene filmen varer, går nemlig den første med til å besøke vingårder i Santa Ynez-dalen i California og diskutere pinot— og cabernetviner. Visst er vin godt, men herlighet, som film er dette sååå kjedelig.
Nå ja, druediskusjoner kunne vært hvilepunkter dersom storyen for øvrig hadde hatt gnist og sting. Men handlingen er langdryg og smakløs som den dårligste rødvin.
Slik lunter det av gårde: Miles, en deppa, nyskilt fyr som håper på å få gitt ut sin første bok, spanderer vintur på sin venn Jack uka før denne skal gifte seg. Snart viser det seg at vennen begjærer mer enn druesaft. Han sikler etter å nedlegge første og beste dame så fort anledningen byr seg. Det gjør den.
Regissør Alexander Payne har gjort det til en signatur i sine filmer å vise fram hverdagsmennesker og deres feiltrinn. Men å vise oss dårskap og atter dårskap kan gjøres på den kloke eller tåpelige måten. Dumme folk må ikke framstilles så teite at vi publikummere vender oss mot dem.
Payne balanserte rett i «About Schmidt» med Jack Nicholson. Men i «Sideways» er den selvnyterske tullingen Jack så urtåpelig at jeg til slutt fryder meg når han endelig får seg en på trynet. Og irriterer meg grønn over at Miles lar seg misbruke til enda en gang til å hjelpe drittsekken.
Ett terningøye reddes i land av filmens to kvinner, Sandra Oh og særlig Virginia Madsen (birollenominert), de har bare valgt feil manus. Skuespiller Paul Giamatti sikrer 2'eren. Men vil du trives med å se ham som antihelt, skaff DVD-en med «American splendor». Det er en klok rolle om hverdagsnederlag.
kristin.aalen@aftenbladet.no