Valg av perspektiv blir ofte avgjørende for hvordan vi opplever en film. I «Million dollar baby» bryter stadig en mannsstemme inn og bringer historien videre. Han forteller om Maggie Fitzgerald, en vel 30 år gammel kvinne som en dag står i treningsstudioet til den erfarne boksetreneren Frankie. Hun tigger ham om å trene henne. Men han avviser henne bryskt med replikken «jeg trener ikke jenter».
Selvfølgelig lar Frankie seg overtale. I løpet av halvannet år trener han henne fram til en lang rekke seire, dog likevel slik at hun ofte ikke lytter til ham, men tar egne valg.
For å trives med «Million dollar baby» må man tåle å se rikelig med godt regisserte scener der kvinner bokser. Hilary Swanks innsats i rollen som Maggie er meget overbevisende. Likevel er boksingen bare et utvendig skall for å hanskes med en indre, skjebnesvanger historie som binder den eldre treneren til den langt yngre bokseren.
Frankies stadige kirkebesøk peker mot en uoppgjort fortid. Stadig returnerte brev viser at han har mistet kontakt med en datter. Hun på sin side er en enslig spurv, uten et fungerende fellesskap med far, mor og søsken. Vi kan gjette en del om hennes følelser, men nettopp fordi perspektivet aldri ligger hos henne, forblir hun dypest sett i skyggen. Det er i lengden en skuffelse.
For, pussig nok, dette er ikke Maggies historie, men en fortelling om Frankie liksom fortalt til henne, men i praksis bare for våre ører. Fortelleren er en pensjonert bokser (Morgan Freeman) som fortsatt vanker i studioet. Resultatet blir en historie som vingler utydelig mellom trener og bokser. Slutthandlingen og den siste erkjennelsen mangler enhver troverdighet.
Men håndverksmessig finnes det mange fine detaljer i det filmatiske lys— og skyggespill Eastwood komponerer gjennom kamera. At Hilary Swank har trent seg opp til å spille de mange råtøffe boksescenene, er virkelig verdt en Oscar-nominasjon.
kristin.aalen@aftenbladet.no