Denne gang beskriver Stephen Frears noen farlige forbindelser befridd for sin berømte yrkes-kynisme, og det farligste som skjer er egentlig en metaforisk kuflokk.
Kan en kuflokk egentlig være metaforisk? Ja, når den jager en serie-utro krimforfatter med filmens skjønneste hustru.
Filmen er basert på en tegneserie-roman, og derfor er Tamara Drewe historiens veldreide drivhjul. Gemma Arterton spiller henne egentlig med akvarellenes lettferdige form for overflødig flørt, og dama funker forbilledlig som femme fatale med minimal dongerishorts og mindre personlighet. Den påståtte journalisten kommer til den påståtte hjembygda befridd for sin romerske nese. På en uproblematisk og hyggelig måte setter hun i gang kulturtypiske og egentlig romantiske småsted-ting slik skjebnesvangre skjøger gjør i film og litteratur.
Men det er ikke hun som gir filmen atmosfære. For naboene Roger Allam og Tamsin Greig driver et slags fristed for luftige forfattere på gården sin, og der er det så hyggelig at sola nekter å forsvinne. Engelsk småby med innebygd oppgitthet. Ute i hagen sitter de sære damene og skriver. Inne i stuene sturer mennene. Det er som en mummifamilie uten barn, en med bare bisamrotter. Husets herre er en feiret krimforfatter, og han tar også ut sine royalties slik kongenes jern pleide å pløye andres fruer.
Det hviler en slags intellektuell fred over det beskjedne litterære oppdrettsanlegget, helt til en trommeslager (Dominic Cooper fra «Mama Mia») som lager boyband-punk kommer innom byen og stjeler Tamaras hjerte som akkurat da befinner seg i Tamaras buk. Ben er en slags IQ-test for kvinner. Hvis de gifter seg med ham, må de leve med verge resten av livet. Så galt blir det riktignok ikke.
To fjortiser er Bens blodfans i grøftekanten. Vi kan kalle dem VG Nett, for det er de som drevet av bekymringsfull kjendisgalskap setter i gang komiske og tragiske hendelser som omsider fører til en slags alternativ rettferdighet.
Handlingen er søt, men folka er herlige. Frears skildrer dem slik en mann gjør når han er blitt så gammel at han elsker menneskene uten å like dem. Filmen er full av tilgivende ironi og snedige understavelser. Jeg elsket den virkelig så mye at en forvirra liten scene med Hardy-biograf på traktor fikk meg til å planlegge å skaffe nye, digre høyttalere og Vivaldi på volum elleve.
Følg meg på Twitter: @arilabra