Fortelleren siterer Joseph Conrad, og vi skjønner at dette skal bli en film med forseggjort snakk. Sånn blir det: Jonathan Pryce spiller data-gründer som skal intervjues av den spurvete og saktmodige poeten. Det viser seg at intervjueren går til AA-møter, og Pryce leker spritdjevelens advokat og stiller ham overfor paradokset: Så lenge du ikke kan drikke alkohol, er du ikke kurert, du er bare fange av foreningsfolka.
Fruen Uma Thurman kommer inn i filmen i grått tweedskjørt og en stemme som må være silt gjennom råmelk og tillært fra slitt Linguaphone-plate. Poeten og frua blir så henrykt over hverandres elendige selvbilder at de bestemmer seg for å kysse, men dermed oppstår et annet paradoks: Paddy C. kan ikke berøre kvinner uten å være full. Han kan heller ikke skrive poesi edru. Det fører selvsagt til at den arme mannen bryter soberhetsløftet sitt og henfaller til henrykt følelsesliv og fantastiske diktsamlinger. Han blir en lykkelig, følende mann igjen fordi han drikker, men samtidig vet alle at han er en stakkars fyllik som før eller siden tryner skikkelig.
Jeg er ikke helt sikker på hva vi skulle finne ut av «The zinc bed». Har David Hare skrevet skuespillet for å vise at kreativitet, følsomhet og uansvarlighet hører sammen, og at de trygge får et kjedelig liv? Eller syns han at diktere skal prioritere cola light så ferk kulturen?