Skriver jeg Lindøy, vil rogalendinger nikke gjenkjennende. Som følge av «Lov om behandling av forsømte barn» fra 1896 ble det flere steder i Norge opprettet skolehjem på øyer, dels for å isolere de villfarne fra andre, dels for å gjøre det vanskelig å rømme.
Anslaget til Holst fungerer etter hensikten: Hvor såret kan en hval bli før den bukker under? Hvor mange slag, spark og ydmykelser kan et ungt menneske tåle?
Miljøskildringen virker tidsriktig og overbevisende gjengitt. Fotograferingen til John Andreas Andersen veksler fint mellom storslåtte utendørsscener på øya og til dels klaustrofobiske nærbilder, særlig når guttene straffes for sine forseelser.
Personskildringen av sentrale skikkelser er god. Se for deg to tenåringsgutter som skipes ut til Bastøy, skrubbes og framstilles for Stellan Skarsgård, anstaltens slitne og mutte Bestyrer. Han ikler seg et ferniss av from kristen begrunnelse og tror nok selv på de gode hensikter med stedets strenge regler.
Snart er guttene fratatt sine navn og blir et nummer – C-5 og C-19 – på sovesalen. Her herjer Kristoffer Joner effektivt over tenåringene som den magre og ynkelige vokter Bråthen. Bra spill!
Regissøren lykkes godt i å skape dynamikk mellom tre-fire av guttene og Joners figur. Flere scener og hendelser får en til å tenke på Jan Guillous «Ondskapen», der brutaliteten i et gutteinternat står sentralt.
Min innvending er at Holst for brått introduserer et overgrepstema som blir svært viktig i den gradvis eksplosive handlingen. Antydningens kunst burde vært brukt tidligere i fortellingen for å skape et enda større ubehag.
Altfor vag blir han i et sidespor: Ellen Dorrit Petersens rolle som bestyrerens hustru. Enten burde hun fått en viktigere rolle, eller vært droppet. Nå blir det verken fugl eller fisk.
Uhyre gledelig er det at de unge, ukjente skuespillerne virker så velvalgte. Det gjelder gutter som i tause biroller framtrer med uttrykksfulle ansikter. Men i særdeleshet imponerer de tre som driver handlingen fram: Benjamin Helstad, Trond Nilssen og Magnus Langlete, vellykket plukket ut for å levendegjøre tre meget forskjellige typer.
Selvfølgelig har vi sett mang en rystende filmfortelling om autoritær oppdragelse og tukting av svake grupper. Men summen av skuespill, handling, foto og miljøtegning gjør at «Kongen av Bastøy» hevder seg godt i tradisjonen med historier som skildrer et folkelig opprør mot overgrep og hyklersk behandling.
Gratulerer, Holst, nå kan du konkurrere med Bent Hamers «Hjem til jul» om tittelen Årets beste norske film.
P.S. Bastøy skolehjem ble lagt ned i 1953 – fordi brutaliteten der var beryktet.