Det grønne trollet starter som veltilpassa ressurs-pappa. Men i stedet for å leke lykkelig med barna sine, drømmer han bittert om den gang han slapp å bytte bleier, den gang han slapp å delta i støyende bursdager, den gang han var en respektert og fryktet avviker i utkantgjørma.
Unger foretrekker faktisk at foreldre liker dem. For dem er det ikke mye å le av når Jul-i-Svingen-pappaer flørter med nabodama eller når skogens ufortjent heldige troll ønsker seg tilbake til en barnløs ungkars-tilværelse uten fast arbeid.
Barn liker heller ikke at pappa finner pub-trøst sammen med en dårlig kamerat som Rumleskaft, at han drikker øyetini og betror sin skjebne til den sjarmløse lille eklingen. For rumlemannen har evnen til å trylle om virkeligheten – akkurat som Leonardo DiCaprio – og plutselig har Shrek mistet alt. Barnerommene skjelver av angst. Pappa er borte. Mamma er borte. Barna er borte.
Egentlig skildrer ekteskapsvegreren «Shrek forever after» en eksistensiell katastrofe. Katten har tatt sluttpakke og sitter som afpuse i ovnskroken uten sverd og støvler. Eselet kjenner ikke Shrek lenger, Fiona er blitt en opprørsk og militant Patty Hearst, og ut av inferno kommer både heksene og rottefangeren for å skaffe seg verdensherredumhet.
Vi lever i en apokalyptisk tid. Selv de morsomme barnefilmene er blitt dystre som bibelsteder. Jeg gleder meg virkelig ikke til tegnefilmen der rødstrømpen Purpelhette konspirerer med den snedige transvestitt-dronninga Snehvit og anmelder Storeulv for voldtekt og uavbrutt samleie. Ole Brumm var en koselig bok.
Men Shrek er selvsagt nydelig skapt, og for voksne er filmen både vittig og spennende. Husets sjuåring så på av og til med halv interesse og overlegen styring av egen tidsbruk: Ingen grunn til å vase vekk ettermiddagen på misfornøyde voksne.