Carly og Jay er så flotte som hyllevarer i Toys R Us, og på Blu-ray har London så klare luftveier som byen var i steinalderen før frityrdampen, før kullfyringa, angsvetten og den dårlige ånden ble oppfunnet.
Hvis du har evnen til å glede deg over meningsløse, malingsskinnende maskinbilder er «Street Dance 3D» en storarta førjulsopplevelse. Unge mennesker danser til musikk som er så uinteressant at ikke engang Dagbladet ville ha tatt avstand fra den. Historien er en så rå gjentakelse at manusforfatter Jane English burde få en Blekkulfpris for femte gangs resirkulering av tomme tanker. Skuespillerne har det vi ofte kaller uferdig og frisk sjarm, og handlingen beveger seg stort sett som en full femtenåring uten busskort.
Men stilig er det. De steintøffe gate-breakerne må på grunn av forenkla tilfeldigheter samarbeide med svanene i Fame-skolens klassiske ballettklasse for å vinne det store nabolagsmesterskapet i yo-dans. Først utøver de så gjensidig forakt at Vibeke Løkkeberg kunne ha laget følelsesdokumentar om dem, og siden blir de verdens beste venner og må slåss mot de teite Eiganes-folka som ikke vil at elevene ved den pene ballettskolen skal danse med de fattige gatebarna.
Jeg ville egentlig heller ha knauset hemoroidedetaljer enn å innrømme at jeg falt for streetdance, men hva det hekk. Dette var litt deilig.