«Skyline» starter helganatts-poetisk ved at noe som likner julestjerner fra Hong Kong faller som dryss av nisseblålys over Englenes By. Når den maskulint hestefjesa Stallone-hunken Eric Balfour kikker på lysshowet, forvandles huden verre enn om han blanda solstudio i rohypnolen sin. Vi skjønner at noe annet enn engler daler ned i skjul, for hyrdene på marken blir ikke gamle hvis de forsømmer sjansen til å leke gjemsel bak blendingsgardinene.
Vi liker ikke at Balfour er smitta, for han er sammen med Scottie Thompson, og den morgengravide jenta var kjæresten til Tony i NCIS, og hun er et følsomt og alvorlig menneske. Dette kan ikke gå bra. Det gjør det ikke, sjøl om Balfours velstands-hippe venn Donald Faison forsøker å evakuere i køddomobilen sin. Rett ved garasjedøra står en gjestende tentakel-hulk og slikker i seg margarita-blide kaliforniere etter å ha trampa på dem.
Fra så langt ute i Universet at verken Arbeiderpartiet eller Den norske kirke aksepterer at de finnes, kommer dette årets mest vidunderlige designer-romskip. Dette ser ikke ut som Bang Olufsen-inspirert aluminiums-modernisme; fartøyene er som uryddige spontan-installasjoner fra en bilkirkegård, som skrapjernvaser eller maneter av organisk metall. På nært hold blir de klistrete, slimete, eklete, våte og klare for brun dunk. Romskipa er virkelig bra.
Husvertens plutselige bortgang fører dessverre til at de andre folka ikke tør forlate bygningen. Hele filmen foregår i ei litt kjedelig appartements-blokk i Los Angeles. Våre folk flykter opp på taket. De flykter ned fra taket. Monstrene følger trampende etter som krabbetryna troll med ildøyne. De smiler ikke, og de forandrer seg ikke så mye heller. Filmen lider litt under at den ikke flytter på seg. Til gjengjeld slipper du vampyr— og zombie-ætta standardscener der folk flykter gjennom gatene og blir spist av stavrerne.
Det funker som en fin avveksling da jagerflyene kommer og bomber moder-romskipet i et heftig supersmell av den sjeleskapende megatonnasjen som gjør at kinobilletter føles billige. Da filmen egentlig skulle være slutt, tar de to Chicago-brødrene Strause oss med på en innside-tvilsom tarmtur som ser verre ut enn koloskopi. UUuæææsch! sier alle damene i salen, og så gjemmer de ansiktet ved beltespenna di.
Følg meg på Twitter: @arilabra