Robert Downey jr. er ikke en skuespiller, han er en slags design. Alt det mannen gjør er formet som om han skulle være en forseggjort postmoderne tekanne, men siden designere ikke eier sans for ironi, dekker ikke metaforen. Du bør huske særtrekkene fra den gang han spilte Chaplin. Mannen delvis danser fram uttrykkene sine, han former dem som en full keramiker eller en fandenivoldsk glasskunstner. I «Due date» starter Downey jr. som lakonisk-kul dressmann som egentlig ikke lar seg vippe av pinnen fordi om noen røyker den. Han tar det arrogant og overlegent da han blir varig kasta av flyet fordi en ukjent sullik med permanenthår og fars aske i kaffeboks sier ordene «bombe» og «terrorist». Han er for stolt til å bry seg om at lommeboka er blitt borte, han forholder seg prisverdig tilbakeholden da den uønska reisevennen reagerer allergisk på vafler. Hos Juliette Lewis slår han riktignok ned et lite barn mens morgenkåpe-mamma tester marihuana til lyden av tung Cream. Men slaget i niåringens solar plexus utføres på en rolig og ikke oppfarende måte.
Downey jr. må hjem til LA fordi kona skal føde, og da den sosialt randomiserte Galifianakis antyder at det var husvennen Jamie Foxx som gjorde kona hans gravid og derfor vil hun få et barn som likner en sebra, da flipper han faktisk litt. Han er fremdeles innenfor den anbefalte rekkevidden for Det Systoliske System. Desperasjonen melder seg kanskje først da han blir reddet fra meksikanske grensevakter ved tyveri av en tollbod på hjul.
Stand-up-kunstneren Galifianakis har på en måte overtatt etter Seth Rogen som på sin side oppsto som en slags ikke-dyrisk, litt sein John Belushi. Han gjorde seg bemerka i «What happens in Vegas» og «Hangover», og i denne filmen spiller han en sær, uangripelig taper – eller som vi ville ha sagt i Puls-Norge: utfordringshemma, prestasjonsuvillig, men definitivt overvektig.
Historien i filmen minner litt om «Trains, planes and automobiles» og kanskje bitte litt om De Niro-filmen «Midnight run». De to hovedpersonene krangler seg fra flyplassen i Atlanta til et sjukehus i Los Angeles, og regissør Todd Phillips fyller ikke til randen med meningsløs galskap slik han gjorde i «Hangover». Han hygger seg. Han nyter på en måte Amerika og lar hovedpersonene gjøre jobben.
Derfor innledningen: I det øyeblikket vi går inn i desember, vil de fleste menneskers liv på ett eller annet uforbederlig nivå bli så kaotisk som dette. La det rulle! En perfekt førjulsfilm.
Følg meg på Twitter: @arilabra