Det finnes en del filmer som får deg til å forveksle følelses-områdene engasjement og uvelhet. I denne filmen blir Elizabeth Banks dømt for mord, og læreren Russell Crowe sitter tilbake med en fire år gammel sønn og en desperat mangel på virkelighetsfornemmelse. Etter at alle mektige myndigheter har stengt lukene og gått hjem for å overvåke FNs generalsekretær, begynner han å sysle med fluktplaner for å få kona ut av fengsel. I senga sitter den morløse, ulykkelige lille guttungen og leker med tinga sine mens pappa farer rundt blant narkovrak og bakgate-mordere for å skaffe hjelpemidler til flukt. Da han begynner å ta livet av folk, vil selv det siste gjenlevende medlemmet av Don Quijotes fanklubb anta at dette ikke kan gå bra. Det lille barnet kommer til å vokse opp hos Brian Dennehy, noe som til og med ville ha vært en tvilsom skjebne på åttitallet.
Da blir du forklarlig uvel. Den fanatiske læreren virker som en ekkel fyr, et destruktivt menneske som ikke er i stand til å gi opp når man burde. Han kunne like gjerne vært mora til John Lennon. Handlingen blir gradvis uutholdelig spennende, det oppstår branner, biljakter og heseblesende korridorløping. Filmen er tett, følelsestung og vellaget, men den er også splitter pine gal, for den herjer rundt med hendelser som ikke kan føre til Kyss Meg I Solnedgangen uten at jomfru Maria viser seg på himmelen eller butterfly-Kutcher snur tida.
Det finnes en del thrillere som man bare blir lei seg av. Jeg tror de er laga for sånne som liker å lese om andres sykdom i ukeblader.
Russell Crowe gjør selvsagt et formidabelt, imponerende enmanns-show som den forunderlige læreren, og Elizabeth Banks har det springsteenske underbittet som gjør at du aldri i verden ville ha stolt på henne. Ikke om hun spilte Mor til Teresa eller Hillary Clinton ville du ha stolt på henne. Det gir rollen en betydningsfull dobbelthet. Rundt omkring finnes flinke folk som Liam Neeson og Daniel Stern. De bidrar til en troverdighet som handlingen mangler og er OK å se på.
Følg meg på Twitter: @arilabra