Og enda verre: Serien sjarmerte visstnok fordi den handlet om beinharde ungkars— og one-night-kvinner som hadde befridd seg fra forplantningspresset og konsentrerte seg om hulrom i hjerner, underliv og sko. I denne filmen har de samlivsproblemer og masse barn. Mr. Big brummer som ødelagt bass-høyttaler og vil gjerne ha TV på soverommet, mens Samantha, jeg mener Carrie er blitt ei slags førskole-røy som gneldrer om at romantikken er borte. Hun, som er så materialistisk at hun har et garderobe-rom i stedet for garderobe-skap. Den ene dama har fått mange barn, og siden dette er Amerika, har alle ADHD og sukker-eufori og stygg beinføring, så hennes liv er blitt verre enn pelsdyras. Dessuten er hun sjalu på svenske Erin (Alice Eve) fordi hun har uforkledde bryster som likner mummitroll.
Så drar de altså på jentetur til Midtøsten. Dermed går filmen inn i et klassisk ironi-syndrom. De kan ikke bryte sin egen stil og unnlate å drite ut alle som er annerledes, men de kan heller ikke fornærme hele folkeslag, sjøl om de fortjener det. Kompromisset er puslete og pinlig. I emiratene får de beskjed om at kvinner ikke skal kle seg slik at de vekker seksuell oppmerksomhet, en regel som skulle tilsi bruk av bikini på stranda i Lanzarote. Damene har så stygge klær at de ser ut som karikaturer av Vesten, så egentlig burde de ha blitt framvist på Al Jazzera.
I Abu klarer Samantha, jeg mener Carrie å treffe en eks som heter Adrian, ser ut som Indiana Jones-versjonen av Aksel Svindal Larsen og smiler som ei pilsfyrt sædcelle. Den virkelige Sam har utpå-buksa-sex med australsk vannpolo-spiller, og hele greia ender med at kvinnene blir utvist fra sjeikens vennekrets og må finne fram Visa-kortene. Stygg straff. Som spøkelsene i julefortellingen.
Jeg liker det ikke, men Midtøsten vinner. De reisende nyork-damene er dysfunksjonelle, kunnskapsløse luksus-idioter fra en så overflødig verden at den spår sin egen undergang fire ganger i uka. Midtøsten-folka er bare idioter, og det er nok bedre.