For jeg burde ikke likt den. Jeg burde ha ærlig talt. Men ærlig talt er sjelden i min demografiske nisje, unntatt når det dukker opp filmer med Uno-sutrete dansk sosialrealisme. Og ærlig talt: Sylvester Stallone og Jason Statham på guttetur til den latinoskadde mellomamerikanske øya Vilena, det er jo stas. Ingen får Nobels fredspris sjøl om de steller til den ufred som skal til, ingen blir valgt til ny generalsekretær, ingen blir årets Jan Egeland og ingen blir mistenkt for å ha sittet i endeleilighet og spionert for den frie verden. Men det smeller.
Filmen starter med utryddelsen av Etiopia-pirater i et så tallrikt våpenframmøte at lasersiktene ser ut som en juledekorasjon. Så får Statham trøbbel med dama si, men det gjør ingenting, for Creedence spiller, og så dukker Mickey Rourke opp forkledd som Montezumas hevn og klasker rødkledd dame. Han er tatoverings-eksperten. Du vet at denne filmen aldri ble laget for Obama når den ene hovedrollen driver med tatovering.
På Vilena bor det en fyr som likner Super-Mario og svarer når vaktene roper «Heneral, heneral». Diktatoren jobber for Eric Roberts, som er så pen i tøyet at han antakelig kommer fra audition til «Wall Street 3: Gekko redder regnskogen». Deretter dukker Bruce Willis opp, og Arnold Schwarzenegger. De er ikke med lenge, men de etterlater seg en fin ange av gammal Brut og klassisk action.
Etter hvert blir Stallone engasjert i heneralens datter, og så skal de forsøke å befri henne fordi hun blir torturert i en kjeller. Når Sly er sint, ser han ut som en førtiåring med synlige overflateforekomster av antioksidanter. Før alt er slutt har Statham dusja den lokale hæren med brennende bensin, en øvelse som er forbudt i følge Geneve-konvensjonen og dessuten vil føre til at bergenserne bare kan puste når det regner. Ikke bra. Deilig å se på.
Resten er gammeldags skyte-action. Ingen pelsdyr blir skadd, og dermed er filmen også akseptabel for SV-ere.