Han vet ikke riktig, for jobben hans er å ta ut igjen donerte organer fra mottakere som ikke har betalt månedsleia.
«Repo men» er tidvis like grotesk som en CSI-episode, som når den erfarne organhenteren Jude stikker hånden inn i magen på dama si for å omprogrammere lisensen hennes. Filmen er laget med imponerende, iskald anatomi-humor, og skuespillerne gjennomfører starten på filmen med en ubekymra yrkesglede. Forest Whitaker og Jude Law representerer The Union. Innledningsvis oppsøker de en fyr, skyter ham med små blå sci-fi-lyn og kutter ham opp: Sorry, men vi må ta den mekaniske levra di, for du er en dårlig betaler.
Forest Whitaker er blitt velsigna, velgjørende kul, og han ser ikke ut som om han blir plaga av spøkelset til Kunta Kinte lenger. Whitaker er god til dette: Et litt oppgitt smilende råskinn uten sjenerende sjel. Enda bedre: De jobber for Liev Schreiber som kunne spilt Adolf Hitler sånn at du gikk rett og kjøpte boka hans.
Dette er ikke en uffamei-film om framtida, sjøl om Law får samvittighetskvaler og heller vil ha skrivebordsjobb. Derfor går det riktig ille med ham, og snart trenger han sjøl et nytt hjerte – og snart må han rømme sin vei sammen med «Cry me a river»-dama Alice Braga, som er niesen til Sonia.
Det er hun som har den manuelle skrivemaskinen som Jude Law bruker. For oss som har brukt manuell skrivemaskin i fullt alvor føles det som om å ha sex utenpå klærne igjen.
Historien fra Eric Garcias roman er OK, men skuespillerne er skjønne, og det er de som skaper filmen. Den kom aldri på kino i Norge.