Men først: Klarer regissørene Drew og John Erick Dowdle å skape grøss og gru ved å stenge fem personer inne i en heis og la irrasjonelle ting skje? Jo da, på et vis gjør de det, sånn passe. Langsomt forstår man at tre menn og to kvinner som en dag har tatt heis nr. 6 opp i skyskraperen i gatens nummer 333, med ett er fanget i den ondes ubegripelige, men dødelige garn.
En slags trøst er det at regissørene ikke på spekulativt vis tværer ut hvordan ofrene tas av dage. Dermed går det an å fundere over den religiøse påstanden som flettes inn i historien:
Er det slik at djevelen forfølger folk som har alvorlige synder på samvittigheten. Vil de som ikke har angret og bekjent onde handlinger, bli straffet med døden?
Svaret er selvfølgelig et spørsmål om tro og tolkning.
Nå er den ene manusforfatteren, M. Night Shyamalan, kjent for å lage historier med overnaturlige hendelser. Men det er noe lettvint bokstavtro over måten filmen snylter på et bibelsted fra 1. Peters brev: «Deres motstander djevelen går omkring som en brølende løve og leter etter dem han kan sluke.»
Som om det skulle bety at den onde må skildres med støyende fakter, at han hiver folk ut av vinduer i 60. etasje, kortslutter strømmen i bygningen, splintrer speilet i heisen og dreper for fote.
En slik djevel er bare til som et virkemiddel i sjangeren grøsser. Skulle figuren virkelig sette en støkk i en, måtte den onde skildres langt listigere – som en smilende lysets engel.