Når november kommer, er vi så langt fra bjørkenes parringsbrøl at det er på tide med nyvaska hår i peislyset fra Ipaden og kakao i gammeldags keramikk-krus uten Love Shop-ornamentering.
Derfor «The time traveler’s wife». Denne romantiske fantasien fra 2009 kan bidra til din novemberlige kjønns-vesentlighet ved å behandle kjærligheten som en overjordisk, kosmisk fantasi. Egentlig virker historien konstruert og kanskje snedig, som en slags alternativ-messe for katter med elektriske værhår: Rachel McAdams treffer en melankolsk og merkelig mann som reiser i tid. Han gleder seg ikke over det, men tidsreisene blir en selsom erotisk kraft, for mannen er jo overalt til alle tider. Ikke bare en sånn som åpner colakorker i bursdagsselskaper – han omgir henne, finnes inne i henne, oppretter den tidløsheten i henne som kvinner elsker. Den mørke Eric Bana oppsøker McAdams som barn. Han kysser henne som ungdom uten at hun aner at han faktisk er en ektemann. Einsteins snusmumrik virkeliggjør det som antakelig er alle kvinners drøm: Jeg vil at min elskede skal vite og kjenne alt ved meg. Han skal ha sett barnet i meg for å skjønne at jeg er voksen. Kvinner anerkjenner bare livet som en kontinuitet.
Du starter filmseinga som kronprinsesse-vegrende tidsreise-skeptiker, men det finnes altså noen utvalgte november-hormoner som gjør folk mottakelige for ting som er teite, men tette. «The time traveler’s wife» er en film som åpenlyst går den alternative erotikkens veier. Ikke en film om samleier med svart belte mot låveveggen. Den sniker i stedet rundt med de forræderiske, fredløse forestillingene at elskende kan gå opp i hverandre på måter som er skapt av intens varighet. Hoved-ingrediensen i Universet er tid. Kjærlighet er tid. Rachel McAdams og Eric Bana får ikke hverandre i enden eller i neste liv, de får hverandre i tiden. Det er fryktelig fristende å skrive at tiden strømmer gjennom dem. Men jeg skal ikke gjøre det.