De har hatt det fint og faglig, de har drukket cola light, og på ett eller annet tidspunkt ble selve filmarbeidet så hyggelig at de glemte at noen skal se på.
Sånn er «Killers». Ashton Kutcher spiller en nesten smertefullt usannsynlig super-agent i rød sportsbil, og åpningen av filmen antyder at vi befinner oss i en James Bond-parodi. Det gjør vi ikke. Vi befinner oss i en Ashton Kutcher-parodi, men det vet han ikke. Etter hvert blir det også en Katherine Heigl-parodi. Den tiltalende komedie-blondinen blir så utrolig fjollete at hun må være bloddopa med serumet til Goldie Hawn eller Eddie Murphy. Og når hun spiller familiescener med overkasse-fylla Catherine O’Hara og pappa Tom Selleck, oppstår fornemmelsen av at the Fockers har forvillet seg inn på settet fordi de trodde studio-tralla ville ta dem til golfbanen.
Så blir de to unge uforståelig forelska, og så gifter de seg.
Oi. For nå kommer det en time som kunne vært kalt «Ultranormal activity», siden hverdagsliv utfolder sin variasjonsfrie tallrikdom som flaskepant på mai-eng. Inntil en av filmens virkelig imbesile viser seg å være en fysisk evnerik morder som har kommet for å ta Kutcher fordi Kutcher er en slags Bourne. Det hadde vi glemt. Vi trodde han var Mr. Bean forkledd som pizzabud. Og verre blir det. Regissøren våkner, oppdager oss som ser på og får panikk: Gissen kvist, vi må finne på noe. Og dermed er alle som til da har vært med i filmen en hemmelig morder. Heigl hyler gravid, Kutcher beveger øynene mange ganger og filmen sklir ut i det absolutte, uforstyrra, uberegnelige idioti.
Vi må alle slutte å se Kutcher-filmer. Han blir oppmuntra av det og fortsetter og fortsetter.