Visst har den greske manusforfatteren og regissøren en grei ambisjon: Han vil skildre en mann, Iasonas, som bryter psykisk sammen i møte med en kvinne, Penelope, som han forelsker seg i. Problemet er at Alexiou blir for bergtatt av sitt eget klaustrofobiske filmspråk.
Det blir vanskelig å tro vaskeseddelen når den påstår at det av hovedpersonenes kjærlighetsforhold «slår gnister fra første øyeblikk». Niks – da Iasonas åpner inngangsdøra for Penelope første gang, er scenen så innsmurt i traurig farge og dyster stemning at enhver gnist uteblir.
Man kan saktens rose Alexiou for å ha funnet diverse grep for å skildre angst og uro hos Iasonas, enten han søler tannkrem på genseren, vasker febrilsk på møkkete tallerkener i kummen, stikker fingeren i blodlignende flekker på benken, dekker matrester til med plast eller hiver i seg tabletter av uvisst innhold.
Men når grepene gjentas idelig i kombinasjon med urolig kameraføring, bevisst uklare bilder og en kullkastet kronologi, blir den klaustrofobiske forvirringen som filmskaperen etterstreber, redusert til noe monotont og kjedelig.
Det kunne Alexiou unngått om han bare hadde skåret filmen ned med 20 minutter. Det irriterer også at han er så pretensiøst gåtefull og liksomfilosofisk. Hva er dette tøvet med fortelling 52? Eller snakket om at han forteller noe som ligner på noe som har skjedd. Eller vaskeseddelens påstand om at Iasonas «kan dele alt med henne, selv barndommens lek der han forsøkte å kontrollere sine drømmer».
Dystert fjas, spør du meg.