Filmen er så overbevisende varm og menneskelig at den antakelig lan bli en fare for verdensøkonomien. Gianni passer på sin gamle mor. Hun er utkledd som et slags Fellini-spøkelse med gule krøller, ujevn hudfarge og en rød munn som kunne vært beskrivelsen av en seksualforbrytelse. Han handler mat, han handler hvitvin, han sitter i solsteika utenfor vinbutikken med den gråhåra Vikingen og drikker fra glass på tønne. Den djupt oker murveggen fanger lengslene dine, for det er noe ved Italia som gjør billig arkitektur til en deilig del av folkesjela, som om veggene synger sviske-arier med sprukken murpuss. Ingen snøhetter her nei.
Men da han omsider kommer hjem, dytter huseieren på ham sin egen pleietrengende mor og en senil tante. Og det varer ikke lenge før også huslegen etterlater sin mor i den lille leiligheten i tredje etasje midt i Roma. Katastrofen er egentlig perfekt.
Men for det første. Italia ligger på bånn av statistikken over land med likestilling. Er det likevel sånn at alle middelaldrende menn i Italia passer mødrene sine? For det andre: De mangler tydeligvis sykehjem i denne delen av EU, men Gianni finner opp idyll-versjonen av privat pleie. Han blir en slags intuitiv Høyre-mann, og derfor drikker han hvitvin hele tida og vandrer gjennom sin velgjørenhet med blide, ustø bein og en rørende form for småblekte fagstolthet.
Mild og romantisk musikk ligger under filmen som silkerus. To middelaldrende menn på moped gjennom Romas gater i helligdags-stillheten. De kjøper fisk i sola og drikker vin med fiskemannen, de steker fisk i tynn blikkpanne mens de sære, gamle damene oppretter et plaprende, fornøyd venninne-samfunn under vertens kyndige ledelse.
Dette er drømmen om verden, slik den aldri ble. Menneskene liker å være sammen, og de kan sove på sofaen og se svart hvitt TV hvis de får dele livet med hverandre. Galningene som ved første opplevelse føltes som en plage, kan bli et slags paradoksalt, men vakkert livsinnhold.
Følg meg på Twitter: @arilabra