Her kommer enda en film der moderne digitalteknikk igrunnen overgår originalen og skaper bildekvalitet som man kan sitte i halvannen time og måpe til.
Landsbyjenta likner forsatt Snehvit og bor i en nusselig fransk landsby uten sjenerende arkitektur. Der går hun og låner bøker hos bokhandleren (Spotify-gubbe?) og avviser den pågående steroid-bukken Gaston som har fjellklatrer-hake og isfjelltenner.
Udyret bor aleine i sitt slott og gremmes over sin grusomme skjebne, for han ble straffet for sjelekulde og fortryllet til en skapning som minner sterkt om Mickey Rourke. Derfor holder vi med ham. I et anfall av kjæreste-psykopati tar han Snehvitt til fange for at hun skal elske ham, og i beste Stockholm-stil gjør hun det. Men ikke før han har børsta håret. Ikke bare skjer det mye Disney-kjut med antropomorfe tekanner og annet koppestell fra de okkulte Brødrene Pedersen. Alle synger dessuten. Gaston den tosken har en stemme som halvannen kilo bacon, og det virker helt logisk. Filmen smiler. Tegningene er deilige og gammeldagse, så gudskjelov er det slåsskamp i tårnet til slutt. Udyret avforhekses og blir en nystelt prins. Han var nok kulere som vilt dyr. Er vi ikke alle? Det får vi bare leve med.